Hvem vil bo på Askøy om alt blir Storebotn? 

FNs naturavtale fra Montréal 2022 innebærer at 30 prosent av all natur på land skal vernes innen 2030. I tillegg skal 30 prosent av delvis ødelagt natur være restaurert innen samme tid. I tillegg skal vi verne eller bevare 30 prosent av verdens hav, innsjøer og elver.

På Askøy er i dag under én prosent av naturen vernet. Herdla naturreservat og fuglelivsfredningsområde, samt sjøfuglreservatene på Laksholmen, Hanøyklubben og Ertenøya. Disse er viktige, men utilstrekkelige. Hvordan ville Askøy se ut om vi oppfylte naturavtalen?  

Askøynaturen under press

Askøynaturen er i dag under press. På Follese henger fremdeles cruisehavnplanene på 430 mål som en trussel over svabergene. 

Utvidelse av industriområdet på Storebotn, med 55 mål er allerede planert og 200 mål til planlagt. Dette virker å foregå uten antydninger til kritiske spørsmål. 

I 2022 ville Hanøytangen utvide mot friluftsområdet Kollevåg. 

Det nye området på Vardaneset var på 285 mål og innbefattet også utsprenging av kanal for fritidsbåter. 

Ingen blir plaget av inngrepet, mente daglig leder Geir Olav Bøe, bortsett fra at «noen mister utsikten fra stuevinduet», som han forklarte det.

Det virker som det ikke finnes grenser – bare se til Åsebø, et av de siste store sammenhengende skogsområdene på øyen. 

Hvor plasserer vi et nytt 50 mål stort næringsområde, og et asfaltverk ingen vil ha i nabolaget? Jo, i Åsebøskogen. «Et optimalt sted» for plasseringen het det fra entreprenøren. Optimalt fordi furu, ugle, padde og hjort ikke kan skrike: Not in my back yard!

I tillegg har vi veibygging hvor flere mål med lyng, myr og kulturmark også blir fjernet. Dette skjer tilsynelatende uten tanke for om dette kan gjøres på mer skånsomme måter – eller om veien hovedsakelig er til for bekvemmelighetens skyld, og ikke tvingende nødvendig. Selv om veiutbygging alltid synes «tvingende nødvendig» og aldri kommer i andre rekke etter naturen. 

Hvordan kan vi gjøre det annerledes?

Mens vi spiser mål på mål må vi kanskje minne oss selv på hvorfor vi elsker Askøy. Askøy er et vakkert sted på jord, fordi vi har kombinasjonen av lokal næring, kultur og natur. 

Vi har hatt industriarbeidsplasser på Askøy i generasjoner i så og si alle bygder. Samtidig har vi hatt kulturlandskapet og ikke minst naturen – boreal regnskog, innsjøer omkranset av ramsløk og artsrike ospetrær, skoger full av traktkantarell, hjort, tiur og tyttebær, bekkeløp med ørret og fjelltopper med ås på ås med skogutsikt. På Askøy kan fremdeles alt fra barnefamilier til ultraløpere oppleve en skog som i alle fall føles uendelig. 

Som kommunens våpenskjold viser til er Askøy en øy med askeskog. Eller som gamlenavnet Fenring viser til, er øyen egentlig et «rike av myr». Eller som Olav Lavik i «Askøysangen» skriver: 

Askøy, stolt du stig or bylja og din skire ynde ter,
fager som ei arvesylja skinande kvar auga ser.
Attom berg, der båror skvalar, og der storm og sjøfugl syng,
drøymer blyge bjørkedalar under furuskog og lyng

Mange klimaforskere mener at naturvern er avgjørende for å bremse global oppvarming, men for de fleste av oss handler det også om retten til å bo et sted hvor naturkvaliteter tas vare på. 

Hvor naturen man er glad i ikke uten videre blir erstattet av industri- eller vei.

I industrialiseringen av Norge ble fabrikker lagt nær kilde til elektrisitet og byene ble bygget rundt arbeidsplassene. I dag lever vi ennå med etterdønningene fra frislippet av privatbilene på 1960- tallet, hvor også boligområdene og arbeidsplassene i stor grad skilte lag. 

Slik er det på Askøy også. Tanker rundt gåbaserte nabolag og lokalsamfunn synes like fjerne i dag, som da vi vokste opp på 1980-tallet. Og industrien utvikles i løsrevne områder som på Storebotn, eller som brutale naturinngrep på de mest sentrale tomtene, som Framo-hovedkontoret på Florvåg.

Fremtidsrettet stedsutvikling

Hvordan kan så arkitektur, by- og arealplanlegging spare naturen for flere inngrep? 

Første mål bør være at vi peker på de 30 prosentene med natur som Askøy kan verne, og båndlegge de i reguleringsplaner. 

Vi kan selvsagt også stille spørsmål ved om enda mer plasskrevende industri er det øyen trenger, men vi kan også vri hodene og tenke at naturvern ikke nødvendigvis betyr det motsatte av arbeidsplasser. 

Naturen som allerede er ødelagt og transformert til industriområder, ofte omtalt som «grå områder», kan nemlig brukes mer effektivt. Er industribygg på tre-fire etasjer med parkeringsplass eneste mulige løsning? 

Dagens næringsanlegg kan planlegges på nytt og undersøkes for potensiell fortetting innenfor dagens bebygde område. I tillegg kan næringsparker også legge til rette for mer natur og dyreliv integrert i bebyggelsen. Bare litt flere trær mellom parkeringsplassene vil være et gode for naturen og de som jobber der. 

I tillegg finnes en glemt uutnyttet reserve av areal i kommunen vår. Ved havnene ligger gamle industribygder med potensial for mer liv. Tenk Kleppestø, Follese, Florvåg, Strusshamn og Ask. 

Ny lettindustri, eller industri 2.0 som det også kalles, innen en rekke bransjer, er ikke i dag forurensende, støyende og plasskrevende. Nasjonalt og internasjonalt ser vi trender hvor en moderne industri vender tilbake til byene og menneskene. 

Kan Askøys gamle havner være en havn for denne type arbeidsplasser? Og kan vi lage spilleregler som gjør at vi også kan kombinere lettindustri med bolig? Nabolag hvor folk kan både bo og arbeide?

Askøy som Storebotn

Det er nok mange som har sett Bård Tufte Johansen i Oppsynsmannen på NRK og kanalens grundige dekning av naturtap. På tvers av det politiske spekteret forferdes mange over konsekvensene av vindkraftproduksjon og landbasert oppdrett, men burde vi også i like stor grad reagere på veiutbygging og industriutvikling?

Å frede det arealet som naturavtalen krever kan oppnås på forskjellige måter. En strategi kan være, gjennom god medvirkning, å frede øyens hytteområder. 

Ja, det legger begrensninger på handlingsrommet, men til gjengjeld får hytter, nærmiljø og natur fred og ro.

Men også områder man ikke tror trenger å fredes kan beskyttes – som Kolbeinsvarden og Dronningen, natur innenfor strandsonen, holmer, bekkeløp og nes – et lite skogholt for barnelek i nærområdet. 

I Oslo er markagrensen et ord i dagligtalen og nedfelt i planverk. Denne er både elsket og hatet, men setter en effektiv stopper for utbygging. Kan Askøy få sin markagrense?. 

Askøy er en stadig fattigere kommune, som liker å minne seg selv på dette. Helt åpenbart blir kommunen heller ikke mer lønnsom av å tillate utviklere å bygge ned øyens naturområder. 

Hva med å styrke kommunen sin attraktivitet gjennom å verne naturen og løfte frem denne som en attraktiv kvalitet, også for folk som bor andre steder? Dette er en fin balanse for Askøy kommune. For hvem vil bo på Askøy om alt blir Storebotn?