Det var en gang en fager øy som het Askøy, kjent for sin lange kyst og sitt hardtarbeidende folkeslag. Blant askøyværingene var en gruppe renholdere som dag ut og dag inn sørget for at skoler, barnehager og offentlige kontorer var rene og trygge for alle.

Under den store pandemien, ble renholderne hyllet som helter. De arbeidet i frontlinjen, uselviske og modige, de beskyttet mot spredning av sykdom, lidelse og død. De var kvinner og lommene deres var ikke fylte av gull, men de var rike på mot og omsorg for fellesskapet.

Men idyllen skulle ikke vare. I Askøy, et rike styrt av Høyre, ble renholderne stemoderlig behandlet. Sammen med sine trofaste følgesvenner, søstrene Frp, Venstre, KrF og Pensjonistpartiet, fremmet Høyre et forslag som skulle endre alt. 

Renholdstjenestene skulle privatiseres, og med det fulgte tap av pensjon, lønn og sikkerhet! De som en gang ble hyllet, ble nå overlatt til en usikker fremtid. Deres slit, og ofre var glemt!

En av disse var Askøypott. Hun var hjertet og sjelen i kampen for rettferdighet. Hennes navn, et kallenavn gitt av de hun arbeidet sammen med, ble et symbol på håp og motstand. Askøypott, med sin urokkelige vilje og brennende tro på rettferdighet, stod i frontlinjen i kampen mot privatiseringen.

Askøypott kjempet en tøff kamp, ikke bare mot støv og smuss, men også for rettferdighet og anerkjennelse. Hun visste at renholderne fortjente bedre, men deres røster ble dempet av de mørke skyene av politisk maktspill og økonomisk vanvidd.

Så kom en skjebnens time som skulle endre alt. 

I det stille og uten fanfare, ble Askøypotts mopp gjenglemt på Rådhuset. Moppen ble funnet av SV, som så verdi og skjønnhet i det andre hadde oversett. Berørt av renholdernes historie og deres utrettelige innsats, forelsket SV seg ikke bare i dem, men også i deres sak.

Med nyvunnen kraft og mange allierte, ble renholdernes kamp løftet. Bevæpnet med moppen som sitt sverd, kjempet SV tappert sammen med renholderne. De argumenterte for rettferdighet og anerkjennelse av renholdernes uerstattelige rolle i samfunnet. Med hjertet som sitt kompass, viste de veien mot en fremtid hvor de som en gang var usynlige, nå ble verdsatt.

Valget i 2027 ble et vendepunkt. Folket i Askøy, rørt av renholdernes historie og SVs lidenskap, stemte for endring. «Stemoren og stesøstrene» ble overrasket over bølgen av støtte til renholderne og måtte vike plassen for en ny æra av rettferdighet og likeverd.

Med moppen som symbol på håp, sikret renholderne ikke bare sin rettferdige lønn og pensjoner, men også sin plass i hjertene til Askøyværingene. De var ikke lenger usynlige! Og de levde, om ikke alle dager lykkelige, så i hvert fall med verdighet og respekt, for evig og alltid.

(Replikk fra Jannicke Clarke (Ap) etter innlegget, red. anm)
Men hva skjedde med moppen, Iversen? Og kan du utdype litt symbolikken i historien?

Moppen ble stående på Rådhuset, ikke som et glemt verktøy, men som et monument over Askøypott og arbeiderbevegelsens kamp for rettferdighet og anerkjennelse av hvert enkelt yrke og hver enkelt persons bidrag til fellesskapet, samt viktigheten av rettferdighet og likeverd.