Til en ukjent krigshelt

«Snikkar Martin Samnøy, 1909-1944». Et av 28 navn som pryder minnestøtten i Strusshamn for de falne under krigen.

Et ukjent navn for de fleste av oss, som resten av navnene som står på steinen, svart på grått. Med noen unntak, har disse navnene på mange av disse minnestøttene, ikke gått inn i historiebøkene.

«Den store flukten»

Her på Askøy har vi et av disse unntakene: Halldor Espelid. Sammen med 75 medfanger rømte han fra den tyske leiren Stalag Luft III i Polen. De fleste ble senere tatt, og 50 av dem ble drept på direkte ordre fra Hitler. Espelid var blant dem.

Deres historie ble filmatisert i «Den store flukten» (1963), en suksessfull film med stjerner som Steve McQueen, James Garner, Richard Attenborough og Charles Bronson i hovedrollene. 

Høsten 2025 ga Eivind Sæther ut boken «Den store flukten». I den forteller han historien til Espelid og tre andre nordmenn som var blant de som rømte. 

En utrolig historie

Etter å ha lest den, tok jeg kontakt med Bård Espelid, nevøen til Halldor. Jeg hadde tidligere snakket om denne historien med ham. 

«Det er en utrolig historie som er viktig å holde levende. Navnet på minnesmerket i Strusshamn har fått en helt annen betydning nå. Fred over deres minne» skrev jeg til Espelid. 

Bård svarte: «Takk skal du ha, Rafael. Det er nok en historie bak flere av navnene på minnestøtten i Strusshamn som vi skulle lært mer om. Det kunne bidratt til at holdningene om at det aldri mer skal bli krig, ville bli styrket. I disse tider ville det vært positivt.»

Bård Espelid hadde absolutt et poeng. Derfor gikk jeg til verks, og prøvde å finne ut hvem disse tjueåtte menneskene var, hvilke historier de hadde.

Var med i Milorg

En kunne se ved første øyekast at de fleste var sjøfolk. De hadde funnet sin tragiske plass i historien i forlis forårsaket av torpedering eller bombardement, eller i tragiske ulykker på sjøen. 

Det var for eksempel tilfellet til fiskerne Reiner Karlsen, Lars og Harald Olai Larsen. På tilbaketur fra fisket kom deres robåt borti en mine som eksploderte, og de tre omkom 22. november 1944.

Det var likevel noen historier som skilte seg ut fra de andre. Og det var slik jeg traff på Martin Samnøy – eller Samnøen, som han oftest er omtalt som. 

I det store verket «Våre falne» står det om ham: «Var med i Milorg, og ble arrestert 9. mai 1942. Ble sendt til Tyskland og satt i Kiel. Ble syk og døde i tukthuset i Brieg, nær Breslau, 22. desember 1944.» 

Det var nok til å gjøre meg nysgjerrig, og jeg begynte med en gang å prøve å skaffe flere brikker som skulle forme et bilde av denne mannen. Det er noen få spor i dokumentene som kan hjelpe oss å klargjøre dette bildet av ham.

Kom fra små kår i Fusa

Martin ble født i Fusa 5. februar 1909. Han var sønn av Even Johannesen og Marta Monsdatter. I folketellingen fra 1910 for Fusa herred er Even ført som bygselmann. Det vil si at han ikke eide gården han drev, men hadde en festeavtale med eieren.

Martin var den yngste av fem brødre. Hans eldste søster, Martilla Kristina (f. 1893) , var ikke ført med familien i folketellingen 1900 , så vi kan anta at hun hadde gått bort.

Johan, den eldste gjenlevende broren (født i 1897, 12 år eldre enn Martin) er ikke oppført i husstanden i folketellingen 1910. I folketellingen fra 1920 er han derimot kommet tilbake, denne gangen gift. Under yrket hans står det oppført «bødtker» (tønnemaker). 

To brødre til – Mons (f. 1900) og Kristian (f. 1903) er oppført som «sjømann», den første som fører for eget fartøy, og den andre som maskinist i det. Nest yngst i brødreflokken, Anders (f. 1906), står som «gardsarbeider». 

Martin, som på den tiden var elleve år gammel, er oppført som «garbrukerbarn». Dette snakker om trange kår, og en gård som ikke var stor nok for å brødfø hele familien.

Bosatte seg på Askøy

I 1931 gifter Martin seg i Domkirken i Bergen med Kristina Monsdatter Ådland, også hun fusing og født i 1908. Vi kan anta at de hadde flyttet ut til Bergen før ekteskapet. Eller kanskje bare den ene av dem, og den andre fulgte etter.

Omtrent på den tiden dukker Martin opp i registeret til innrulleringsjefen i Bergen, oppført med matrosrullenummer 3061. Martin og Kristina fikk etter hvert to barn: Einar (f. 1932) og Maud (f. 1936).

I Bergens Tidende for 13. september 1938 kan vi lese at Joachim Olsen hadde solgt bnr. 215 gnr. 12 på Follese til Martin for 6.000 kroner. Vi vet ikke om dette var den første kontakten familien Samnøen hadde med Askøy, men fra 1938 var de i hvert fall bosatt her. 

Tok hyre på frakteskip

Martin jobbet en periode på MS «Rigel», et frakteskip bygget i Danmark i 1924. Skipet var eid av Det bergenske Dampskibsselskab, og gikk utenriks med forskjellige typer last frem til 1938. Deretter gikk den i frakt for Den norske Syd-Amerika Linje til Sør-Amerika.

Vi vet ikke når vår mann begynte å jobbe på MS «Rigel», men vi vet at han kom til Norge med båten i dagene før 9. mai 1940. Skipet lå nemlig til kai i Oslo på okkupasjonsdagen, og var lastet for avgang til Sør-Amerika.

Okkupasjonsmakten ga imidlertid ordre om at lasten skulle tas i land og skipet holdes tilbake til den tyske marinen kunne ta kontroll over skipet. Det ble til slutt rekvirert 16. august samme året. Martin kom da til Askøy, og fikk etter hvert jobb ved Mjellem & Karlsen på Laksevåg.

Ble med i motstandsgruppe

Ifølge forskjellige kilder kom han med i Kristian Stein-organisasjonen i Bergen. Denne gruppen hadde etter hvert blitt den største motstandsgruppen som opererte i Norge.

Denne hadde blitt stiftet av Kristian Elias Stein, en ansatt på postkontoret i Bergen. Han hadde søkt jobb i postekspedisjonen i Hurtigruta, og på den måten klarte Stein å etablere en velfungerende forbindelseslinje langs kysten. 

Organisasjonen var sentral i organiseringen av englandsfarten, og drev med informasjons- og etterretningsvirksomhet, radio, sanitet, forsyning – og hadde også rene militære grupper.

På sitt største regner man med at minst 1500 mennesker var aktive i organisasjonen, spredt mellom Haugesund og Trondheim.

Sommeren 1941 ble Martin trent til kamp. Som det senere ble sagt, under avdukingen av et minnesmerke i Mjellem & Karlsen:

«Det var ikke binders og nisseluer – det var trening til kamp med våpen i hånd» (sitert i boken «Kristian Stein og hans menn: Til minne om våre døde kamerater», eget forlag 1948).

Arrestert av Gestapo

En tyskvennlig nordmann infiltrerte organisasjonen, og Gestapo aksjonerte mot Kristian Stein og konen den 2. oktober 1941. Det første døgnet ble omtrent 40 personer arrestert og brakt til Gestapohuset i Bergen. Gestapo klarte også å nøste opp navn lengre ut i organisasjonen.

Over 200 personer ble pågrepet i saken, og 204 av de arresterte ble deportert til Tyskland som Natt og tåke-fanger. 

Blant disse var Martin Samnøen, som ble arrestert 9. mai 1942. Han ble sendt til Tyskland, og var gjennom fangenskap i Kiel, Rendsburg og Sonnenburg før han kom til tukthuset i Brieg sør for Breslau.

Døde i fangenskap

Martin ble NN-fange. «Nacht und Nebel». «Natt og tåke». De ble sendt til Tyskland for «å forsvinne». De var politiske motstandere av nazismen i tysk-okkuperte land. Målet til tyskerne var å skremme andre fra å engasjere seg mot okkupasjonsmakten.

Som det sto i loven som Adolf Hitler skrev under den 7. desember 1941: «Det er Førerens veloverveide vilje at gjerningspersoner som angriper Riket eller okkupasjonsmakten i de okkuperte områdene skal møtes med andre tiltak enn før. Føreren mener: Ved slike forbrytelser blir frihetsstraff, også livslang tukthusstraff, betraktet som tegn på svakhet. En virksom og varig avskrekking kan kun oppnås ved dødsstraff eller gjennom tiltak som overlater de pårørende og den øvrige befolkningen i fullstendig uvisse om gjerningspersonenes skjebne. Derfor skal de overføres til Tyskland.»

Martin ble plassert i «arbeidskommandoen» Langebilaug, men 22. desember 1944 døde han av lungebetennelse. Han ble gravlagt der.

«En bredskuldret sailor med fast blikk og krøller i håret»

Motstandsmannen Oscar Magnusson, som på den tiden også var fengslet i Brieg, gir en rørende beretning av de siste timene til Martin i sin kjente bok «Jeg vil leve» (Gyldendal, 1967). Der beskriver han Samnøen som en som hadde vært «en kraftkar en gang, en bredskuldret sailor med fast blikk og krøller i håret».

Han snakker også om Samnøen som en religiøs mann, som hadde vært med i en kristen sjømannsorganisasjon. Magnusson forpliktet seg til å ta kontakt med Martins kone for å hilse fra ham. 

Likevel leser vi i Bergens Tidende 28. juni 1945: «Kan noen hjemkomne fanger være behjelpelig med å gi meg opplysninger om min mann, Martin Samnøen. Han ble arrestert og sendt til Tyskland sammen med 35 mann fra Mjellem & Karlsen. Alle disse, unntatt min mann, er nå kommet til rette. Den siste etterretning vi har hatt fra ham var gjennom en hjemvendt fange. Denne kan fortelle at min mann sent på sommeren 1944 skulle sendes til Breslau. Den som kan gi meg opplysninger må vennligst skrive til Kristine Samnøen, Follese.»

De glade dagene etter 8. mai 1945 var slett ikke like glade for alle. Ventetiden skulle ennå forlenges i noen måneder. Til slutt ble dødsannonsen publisert i samme avis 11. september 1945.

Jeg vet ikke om det er Oscar Magnusson som bringer det triste budskapet til Kristina. Men det kan godt være. Ifølge hans egen beretning, tok det over fire måneder etter frigjøringen før han var frisk nok til å reise til Norge på båre. Han landet på Fornebu den 3. september.

Minneord fra Bergens Tidende, 1945

Noen uker senere, den 10. oktober 1945, stod disse minneordene i Bergens Tidende: 

«Det er kommet budskap om at Martin Samnøen er en av dem som falt i kampen for sine kjære og sitt land. Samnøen, som hadde viet sitt liv til sjøen, anløp Norge med m/s Rigel et par dager før overfallet på vårt land. Han tok så arbeid hos Mjellem & Carlsen, Bergen.

Etter hvert begynte undertrykkernes hensikter å tre tydelig frem – vårt land og folk skulle slavebindes i den nazistiske tvangstrøye; og det frie Norge kalte på trofaste menn og kvinner.

Det er så forståelig og naturlig for oss som kjente ham, at Samnøen ikke kunne la være å ta del i den skjulte kamp for fedrelandets frigjøring.

Alle de verdifulle egenskaper som trengtes til det farlige, men nødvendige illegale arbeid, utgjorde det sentrale i hans lysende karakter – pålitelighet, edruelighet og et varmt hjerte for hjem og fedreland.

Gestapo fikk kjennskap til organisasjonen, og sammen med mange av sine arbeidskamerater ble han arrestert 9. mai 1942 og straks etter sendt til Tyskland. Etter å ha hatt enecelle i Kiel ble han skilt fra sine kamerater der, og døde av lungebetennelse i Brieg tukthus i Laingenbilau nær Breslau. 

Trofast og urokkelig holdt han sin front – den sterke norske moralske frihetsvilje mot de usle nazistiske voldsmetoder. Ingen kamp var forbundet med mere lidelser, men heller ingen steder slik som i konsentrasjonsleiren har frihetsviljen vært mer innbitt. Uten å svikte et øyeblikk falt du på det frontavsnitt som du var satt til å holde.

I hjemmet, som den staute, kjærlige familiefar, og på arbeidsplassen som den beste kamerat, vil den tomme plass etter deg, Martin, bli fylt av minner om det gode menneske du var og om det lysende eksempel du ga. Vi lyser fred over ditt minne.»