LESERINNLEGG
Debatt eller digital gapestokk?
Det er interessant å lese svaret på vårt innlegg «Når folkevalgte gjør vold til politisk innhold», fordi det tydelig viser hvor fullstendig misforstått poenget vårt ble. Når kritikk av offentlig uthenging blir gjort til et angrep på ytringsfriheten.
Vårt innlegg handlet aldri om å forsvare vold. Vi fordømte volden tydelig. Det handlet heller ikke om å kneble debatt om integrering, kriminalitet eller samfunnsutvikling. Det handlet om noe langt mer grunnleggende: hvilket ansvar mennesker i maktposisjoner har når de velger å spre videoer og bilder av identifiserbare unge mennesker i sosiale medier.
Det er derfor oppsiktsvekkende at svaret forsøker å fremstille kritikken som et forsøk på å «hysj ned» debatten eller som et uttrykk for «venstresidens politisk korrekte meninger». Dette blir særlig merkelig når Kristin Noreng-Fjellheim er partipolitisk uavhengig, og MDG attpåtil er et blokkuavhengig parti. Å redusere dette til en klassisk høyre–venstre-konflikt er ikke bare feil – det er en avsporing.
Poenget vårt var enkelt:
Folkevalgte bør ikke bidra til digital uthenging av unge mennesker, uansett hudfarge, bakgrunn eller politisk nytteverdi. Det bemerkelsesverdige er at svaret egentlig bekrefter vår bekymring. For samtidig som det hevdes at man ønsker «saklig debatt», brukes hele teksten til å politisere en voldssak og trekke store konklusjoner om innvandring, etnisitet og samfunnsutvikling basert på en enkelt hendelse.
Det er nettopp dette vi advarte mot.
Det hevdes videre at vi selv driver «offentlig uthenging» ved å kritisere delingen. Dette er en svært underlig sammenligning. Å kritisere handlingene til offentlige personer som selv har valgt å delta i samfunnsdebatten, er noe helt annet enn å dele videoer av mindreårige eller unge personer i en voldssituasjon til tusenvis av mennesker på sosiale medier.
Folkevalgte må tåle kritikk for sine offentlige handlinger. Det er en del av demokratiet. Ungdommer som havner i en voldsvideo, har derimot ikke valgt å bli gjort til politiske symboler.
Videre brukes Hamse Ali-saken som argument for forskjellsbehandling. Men parallellen halter kraftig. Vårt innlegg handlet ikke om hvem som får sympati i offentligheten, eller hvilke saker media dekker mest. Det handlet om hvorvidt politikere bør bidra til identifisering og massiv spredning av voldsvideoer.
Å møte denne kritikken med å trekke inn fakkeltog, hudfarge og påstått systematisk forskjellsbehandling, blir derfor i stor grad irrelevant for det spørsmålet som faktisk ble reist.
Det er også problematisk hvordan det antydes at unge mennesker «ikke kan påberope seg anonymitet» fordi hendelsen skjedde offentlig. Dette er ikke slik personvern eller presseetikk fungerer. At noe skjer i offentlig rom betyr ikke at hvem som helst – særlig folkevalgte – ukritisk bør spre identifiserbare videoer videre for politiske formål. Tvert imot gjør maktposisjonen ansvaret større.
Det er heller ingen motsetning mellom å ønske trygghet i samfunnet og samtidig mene at rettsstaten må fungere uten digitale gapestokker. Norge bygger på prinsippet om at skyld skal avgjøres i rettssystemet – ikke i kommentarfelt og Facebook-delinger.
Når det skrives at «bevisene er sterke» og at risikoen for å henge ut uskyldige derfor er liten, overses et helt sentralt poeng: Offentlig uthenging handler ikke bare om skyldspørsmål. Det handler om forholdsmessighet, menneskeverd og konsekvenser. Familie, søsken og foreldre blir også rammet når videoer og bilder eksploderer i sosiale medier.
Dessuten vet vi svært lite om hvem disse ungdommene er, hvilken bakgrunn de har, hva som ledet frem til hendelsen eller hvilke liv de skal leve etterpå. En dom fra retten er tidsbegrenset. Internett er det sjelden.
Det mest alvorlige i svaret er kanskje likevel antydningen om at media og samfunnet nærmest beskytter mørkhudede voldsutøvere. Dette er en retorikk som bidrar til mistenkeliggjøring av hele grupper mennesker langt utover de individene som faktisk er involvert i saken. Man kan diskutere integrering, kriminalitet og samfunnsutvikling uten å bidra til kollektiv mistanke eller bruke unge menneskers ansikter som politiske virkemidler.
Det var det vårt innlegg handlet om.
Og det er fortsatt et viktig poeng.