Når folkevalgte gjør vold til politisk innhold

Det er forståelig at folk reagerer sterkt når videoer av vold spres i sosiale medier. Videoen fra 17. mai i Bergen, der en russ blir angrepet av ungdommer, vekker naturlig nok sinne, avsky og bekymring. Vold skal fordømmes. Punktum.

Men det finnes også et ansvar i hvordan slike hendelser brukes videre – særlig av mennesker i maktposisjoner. Når kommunestyrerepresentanter fra Askøy og andre folkevalgte deler videoer hvor unge mennesker kan gjenkjennes, bidrar de ikke bare til debatt. De bidrar til uthenging. De gjør enkeltmennesker til symboler i en politisk kamp, lenge før politi, rettsvesen eller andre har gjort sine vurderinger.

Det er alvorlig.

For bak disse ansiktene finnes det familier. Foreldre. Søsken. Kanskje mennesker som allerede opplever sjokk, skam og fortvilelse. Ingen familie fortjener å se sine egne barn bli gjort til viralt innhold for å skape reaksjoner, klikk eller politiske poeng.

Det gjelder uansett hvem ungdommene er, hvilken etnisitet de har, eller hva de er mistenkt for å ha gjort.

I Norge har vi et grunnleggende prinsipp om at mennesker ikke skal dømmes offentlig gjennom digitale gapestokker. Likevel ser vi stadig oftere at sosiale medier brukes nettopp slik – også av personer som burde vite bedre.

Det er heller ikke sikkert at slik deling er uproblematisk juridisk. Straffeloven § 267 a omhandler deling av krenkende bilder og videoer, og nevner eksplisitt materiale som viser mennesker utsatt for vold eller ydmykende situasjoner. Loven ble skjerpet nettopp fordi slik spredning kan være en stor belastning for dem som rammes.

I tillegg slår åndsverkloven fast at bilder og video av identifiserbare personer som hovedregel ikke skal publiseres uten samtykke.

Dette betyr ikke at pressen eller offentligheten aldri kan omtale voldshendelser. Men det finnes en vesentlig forskjell mellom ansvarlig journalistikk og ukritisk deling i sosiale medier. Tradisjonelle medier gjør ofte vurderinger rundt anonymisering og sladding nettopp for å beskytte mennesker mot unødvendig eksponering. Det burde være et minimumskrav også til folkevalgte.

Det mest bekymringsfulle er kanskje likevel signalet dette sender: At enkelte politikere ser ut til å mene at noen ungdommer fortjener mindre vern enn andre, fordi de passer inn i en fortelling som skaper engasjement.

Det er ikke lederskap.

Folkevalgte skal bidra til ro, rettssikkerhet og ansvarlighet – ikke til digital mobbementalitet. Når mennesker med makt bruker voldsvideoer som politiske våpen, undergraver de nettopp de verdiene de er valgt til å beskytte.

Vi trenger politikere som evner å fordømme vold uten samtidig å frata unge mennesker deres menneskeverd.