Ungdomskriminalitet:
En voksende utfordring i vårt samfunn

Ungdomskriminalitet. Ordet er blitt en gjenganger i offentlige debatter helt opp til regjeringsnivå, og trusselen om svenske tilstander har blitt meldt fra både storting og politi. 

De fleste er stort sett enige om at kriminelle handlinger utføres i økende grad av stadig yngre individer eller kanskje heller ungdomsgjenger – langt under den kriminelle lavalder hvor hverken barnevern eller politi har noe å stille opp med.

Ungdomskriminalitet oppstår ikke ut av det blå, men som alt annet må det ha de riktige ingrediensene for å starte. Det er trangen til å utfolde seg, sprenge grenser, få erfaring som man i utgangspunktet ikke helt vet rekkevidden av. Det er tilgjengeligheten på alskens ideer og lysten til å gjennomføre ideene. Til sist en trigger som setter det hele i gang.

Med økende trangboddhet og mindre natur, er omgivelsene mindre egnet til å romme barns ønske om å få utfolde seg. Da trengs det gode rugekasser for mange typer ideer og utfoldelser, men samfunnet ser seg ikke råd til å investere i det. 

Med trange budsjetter blir det lite å hente både i støtte og vedlikehold. Idretten er nærmest siste bastion hvor det enda skjer noe positivt for barn og unge, men der er det ikke alle som passer inn. Akkurat som ellers i samfunnet. Variasjon i tilbud til de unge er heller ikke enkelt å få til.

I dagens digitale hverdag stimuleres de unge på en ukontrollerbar og uønsket måte. SOME (sosiale medier) skaper avstand og fremmedgjøring mellom sårbare barn, samtidig som det fremsettes ville ideer og tanker som et ungt individ ikke er i stand til å evaluere. I en slik sårbar situasjon skal det bare en liten gnist til for å utløse et skred av uønskede hendelser. 

Det trenger ikke å være en kriminell som kontakter deg og vil ha en bombe plassert mot kontant betaling. Det er nok at en i vennegjengen hauser stemningen nok opp til at en annen blir villig til å ta sjansen på å «gjøre noe dumt». Og virkelig gjør det. Betalingen er selvsagt høyere status i vennekretsen. Konsekvensanalyse inngår ikke i de unges debatt.

Fengsel i Norge er definert som en forbedringsanstalt hvor lovbrytere skal omskapes til lovlydige borgere – og ikke en straffeanstalt slik det er definert i mange andre land. Effekten av denne institusjonen skal jeg ikke begi meg inn på, men anser resultatet som generelt god for voksne personer som har sonet en tid bak murene.

Effekten på yngre, sårbare mennesker tror jeg derimot er svært dårlig. Her er det lite rom for å få utagere sine innestengte energier, frustrasjoner eller drømmer. Tvertimot. Da er det bedre med helt andre virkemidler.

Fantøyen eller Ulvsnesøy i Osterfjorden, Vestlandets eget Alcatraz, er i dag et idyllisk sted. Før var dette et sted der unge som havnet på skråplanet ofte ble henvist til. Avskåret fra omverdenen og med konservativ gårdsdrift og undervisning var den kanskje selve begrepet på omstilling. 

I min oppvekst var øyen et fryktet sted. Hvis vi ikke oppførte oss ordentlig, var veien til Fantøyen (navnet henspiller på ungdom som drev med fantestreker) svært kort, ble vi fortalt. Ryktene var kanskje i overmål verre enn realitetene. Jeg har lite faktagrunnlag på det og skal derfor ikke begi meg inn på det som var. 

Nyere fakta viser imidlertid at et grunnleggende prinsipp for omstilling er å få de unge avskåret fra både sitt fysiske og digitale nettverk, og i stedet sette søkelys på et aktivt engasjement i arbeid og ikke minst delegert ansvar.

Sammen med tilrettelagt undervisning har det i alle slike prosjekter – hvor god gårdsdrift med mange dyr er gjennomgangstema – vist seg at forbedringspotensialet er svært høyt. Faktisk slik at enkelte som har gjennomgått et opphold, ikke ønsker å dra derfra. Selv om Ulvsnesøy nå er solgt, er det mange alternative lokasjoner som kan egne seg til formålet.

Det er viktig at slike prosjekter ikke stigmatiseres slik vi opplevde det med Fantøyen, men som et godt alternativ til den grunnleggende skolen. Og da burde heller ikke alder være noen hindring. 

Her vil nok mange si at dette vil være barnevernet på steroider og komme i harnisk, men det er ikke min tanke at de skal være involvert. Det jeg tenker er at de som er under kriminell lavalder, må som resultat av sine gjerninger dømmes i et dertil egnet rettsapparat, til opphold på slike institusjoner.

Med egnet rettsapparat ser jeg for meg en rettssal hvor autoritetene og språkbruket er tilpasset den yngre tiltalte. Det må være full åpenhet rundt sak og prosess hvor personvern selvsagt er en naturlig ingrediens.

Når en sak krever at samfunnet må handle, er det viktig at alle involverte er kjent med detaljene og nødvendigheten av en omplassering for et gitt tidsrom. 

Det er bare å sette i gang og gjøre dagens samfunn til noe bedre, ikke for oss voksne, men for våre etterkommere som skal ta over roret en dag. Det er lov å håpe.

I mellomtiden får vi som foreldre kanskje ta et egnet kurs i barneoppdragelse?

Innlegget er noe forkortet