Kunstig intelligens har noen svakheter. En av dem deler den med oss. Det kalles med ett begrep giraffing. Hva betyr det? Jo, at KI, som oss, har en tendens til å legge mest merke til de tilfellene som skiller seg ut fra massen. Det som er ekstraordinært.

Siden det får mye mer oppmerksomhet i presse og sosiale medier, tror både vi og KI at giraffer (altså noen som stikker seg ut i mengden) er mer representative enn de egentlig er. Dermed «ungdommen i dag», «russen, altså», «innvandrere» – gjerne fulgt av det endelige argumentet «alle vet jo at». 

Vi tror at unntakene representerer helheten bedre enn gjennomsnittet. Derfor er det viktig å peke på to ting før vi begynner å vurdere «dagens ungdom».

Det første er at de som utfører kriminelle handlinger er svært få. De fleste av dem gjør det heller ikke igjen. 

Noen ytterst få unntak er annerledes. Disse tar mye av ressursene i støtteapparatet og mye av oppmerksomheten.

Det andre er at det faktisk kan se ut som om det var betydelig verre før. Nå snakker jeg om kvantitet, altså mengden av ulovlige handlinger, ikke typen handlinger. Der er det noen indikasjoner på at mengden er lavere enn før, men handlingene er verre. Igjen snakker vi om små tall.

Leser en politiets rapporter, kriminalitetsstatistikk og boken «Freakonomics», vil en se at den mest påfallende tendensen er hvor mye mindre lovbrudd som registreres nå enn før. Hvor formidabel denne nedgangen er, kan man se i at det ble etterforsket over 100.000 færre lovbrudd i 2022 enn i 2002.

For ungdomskriminalitet gikk trenden nedover fra langt tilbake og frem til 2015. Etter 2015 økte det igjen, før det i pandemiårene så gikk litt, men ikke mye, ned igjen. Etter pandemien fikk vi et stort hopp på 20 prosent.

I den samme perioden har vi fått andre illevarslende tall. Lese- og regneferdighetene har gått ned, og PISA-tallene (undersøkelse av det faglige nivået på elever i mange land) viser en negativ trend. Det gjelder også på Askøy.

Der gis mange forklaringer på dette. Noen mener det er for mye digitale verktøy, noen mener det er for mye lekser, noen mener vi bør trene mer på det vi er dårlige til, og noen mener vi bør trene mindre på det. På mange måter er det påfallende forutsigbart og dårlig fundert. I stedet dropper man den ene åpenbare forklaringen: Skolen virker!

Det er ikke noe bra for elevers faglige utvikling å ikke gå på skolen i store perioder i et par år. Det burde ikke komme som noe sjokk at når man ikke er på skolen, og karakterlisten senkes for å ta hensyn til det – så blir ikke de faglige resultatene like bra. 

Litt is i magen bør man ha, for det er kanskje best å vente til elevene har fått noen år på skolen igjen. Dette bekreftes av at trenden er lik for hele gjennomsnittet av land i PISA-undersøkelsen. Alle fikk dårligere resultater etter pandemien – og igjen ser vi at det er de svakeste elevene som har mest nytte av å være på skolen.

Hva har dette med kriminalitet å gjøre? Tja, kanskje ingenting. 

Den klareste sammenhengen vi har – og egentlig den eneste som er sterk nok til å kalles en virkelig sammenheng – er sammenhengen mellom de som utfører kriminelle handlinger og lave grunnskolepoeng. Denne er sterkere enn noen annen indikator. 

Misforstå meg rett her; det er ikke slik at dårlige skoleresultater fører til kriminalitet eller at de fleste som har dårlige resultater utfører kriminalitet, eller at der ikke er noen med gode resultater som gjør det. Slik er det ikke. Men: der er en samvariasjon – det samme året som PISA-resultatene stuper, så går ungdomskriminaliteten opp 20%.

Forskere må se nærmere på hva som er hønen og egget her og hva som ligger bak. Men et par ting står klart for meg:

Skolen virker! Når den lykkes og folk er på skolen, påvirker det selvsagt elevene enormt positivt rent faglig, men også sosialt og samfunnsmessig. Den bidrar faktisk til gangs mennesker, slik som målet er. 

Effekten av skolen og læring i fellesskap på skolen kan ikke bortforklares. Ei heller den menneskelige og sosiale kontakten i klasserommet mellom elever og mellom elev og lærer.

Det er når skolen lykkes med sin kjerneoppgave, faglig og sosialt at den har størst effekt. Derfor, mens vi venter på at klokere hoder finner ut hva og hvorfor, må vi satse på skolen, på fag og forebygging (jeg inkluderer barnehagen i dette også).

Det er klart vi må gjøre den i stand til å håndtere unntakene og de uønskede hendelsene, men vi må også huske at vi skal ta vare på det store flertallet av elevene som ikke gjør noe annet enn det ungdom på deres alder gjør. På veien lærer de. Mye.