LESERINNLEGG
Barns rettigheter kan ikke velges bort
Saken om fysisk aktivitet avslører en kommunal praksis som er prinsipielt uakseptabel – og det bør ikke la seg bortforklare.
Denne saken handler om fysisk aktivitet i skolen – men først og fremst om noe større: hvordan Askøy kommune svikter i forvaltningen av barnas rettigheter.
Skolesjef Frode Monsen fremstiller ressurskutt som kvalitetsløft – et fordreid virkelighetsbilde. Forsøket på å villede innbyggerne er åpenbart. Saken om fysisk aktivitet avslører en kommunal praksis som er prinsipielt uakseptabel – og det bør ikke la seg bortforklare.
For de som ikke kjenner ordningen: fysisk aktivitet på 5.–7. trinn er et lovfestet tiltak i tillegg til kroppsøving. Det er i dag regulert i opplæringsforskriftens § 1-7 – og nærmere presisert i Utdanningsdirektoratets «Rundskriv om rett til fysisk aktivitet».
Her fastslås det at elevene har krav på 76 timer fysisk aktivitet i løpet av mellomtrinnet. Timene skal være en del av opplæringen, planlagte og jevnlige, og de kan ikke legges til friminutt eller andre pauser. Hensikten er å styrke elevenes helse, trivsel og læring – ikke å erstatte fag, men å være et tillegg til dem.
18. august uttalte Monsen i et intervju med Askøyværingen at fysisk aktivitet på mellomtrinnet kunne flyttes til elevenes friminutt, som et innsparingstiltak. Dette utløste sterke reaksjoner og dannet bakteppet for leserinnlegget han publiserte dagen etter.
I leserinnlegget publisert 19. august i Askøy24 hevdet Monsen igjen at de lovpålagte timene med fysisk aktivitet på mellomtrinnet kunne legges til friminutt. Han kalte det en «fleksibel løsning», og fremstilte det som en klok prioritering i en presset økonomi.
Men realiteten er en annen: for dette strider mot rammene presisert i «Rundskriv om rett til fysisk aktivitet"» som uttrykkelig fastslår at timene med fysisk aktivitet skal være en del av opplæringen og ikke kan legges til friminutt.
Kort tid etter åpnet Statsforvalteren tilsyn og varslet pålegg om retting: Askøy kommune hadde fjernet fysisk aktivitet i skolen i strid med lovverket.
27. august ble Monsen konfrontert med dette i en nyhetssak i Askøy24. I stedet for å erkjenne feilen, fortsatte han å forsvare løsningen – nå ved å vise til at det ikke stilles særskilte kompetansekrav til de som leder aktiviteten, og at den kunne organiseres gjennom elevstyrte ordninger som trivselsledere.
Dette var en ren retorisk avsporing som skjulte det enkle faktum: Kommunen hadde tilsynelatende valgt å bryte loven – noe foreldre tidlig mistenkte, og som Statsforvalteren nå hadde bekreftet.
Økonomiske utfordringer er reelle, men de gir ikke rettslig handlingsrom til å omdefinere lovpålagte plikter. Når kommuneøkonomi brukes som skjold for å forsvare regelbrudd, blir det et systemproblem – og konsekvensen merkes direkte i hverdagen til barna i askøyskolen.
Det prinsipielt alvorlige er ikke bare at en feil ble gjort, men at kommunens øverste skoleleder valgte å forsvare praksisen offentlig – også etter at tilsynsmyndigheten hadde slått fast at den var ulovlig.
Dette reiser et større spørsmål: Handlet det om økonomisk desperasjon, behovet for å redde ansikt, lojalitet til en politisk linje – eller en ukultur i kommunen der regelbrudd bagatelliseres?
Uansett årsak er realiteten den at kommunen viste vilje til å sette barns rettigheter til side, og det måtte et tilsyn til for å rette opp.
At foreldre må slå alarm for å sikre lovpålagte tilbud, er i seg selv et alvorlig tillitsbrudd – og det vi står overfor er en urovekkende praksis. For oss som er foreldre på Askøy betyr det at vi må stille oss spørsmålet: Hvor går grensen neste gang?
Lovverket står over kommuneøkonomi. Barns rettigheter er ikke noe kommunen kan velge bort når budsjettet blir stramt. Denne saken bør styrke foreldre på Askøy i vissheten om at vi må være årvåkne.
Mange av oss har bare fått bekreftet det vi allerede visste – at vi ikke kan ta for gitt at kommunen selv forvalter lovverket på en forsvarlig måte.
Virkeligheten er ikke at innbyggerne lar seg lede uten motforestillinger – tvert imot. På Askøy finnes det foreldre med både kunnskap, styrke og vilje til å stå opp for barna våre og kreve det vi har rett på.