Wenche fikk livet tilbake

Solen skinner over Askøy denne septemberdagen. Inne på Energi Trening på Juvik gjør Wenche Bergfjord seg klar for nok en treningsøkt sammen med sin personlige trener Daniel Hylland.

Det har hun gjort utallige ganger de siste årene. Men denne gangen er utgangspunktet noe helt annet enn da Askøy24 møtte henne for to år siden. 

- Det er veldig rart å plutselig kunne gjøre slike øvelser som jeg ikke kunne gjøre før. Det er helt enorm forskjell, sier Wenche

- Nå kan vi endelig trene kondisjon. Det var noe som ikke var mulig på slutten før operasjonen. Da var det kun styrke, sier Daniel.

For mens Wenche for to år siden måtte kjempe seg gjennom treningsøktene med svært begrenset lungekapasitet, har hun i dag to nye lunger.

Treningen handler ikke lenger bare om å holde kroppen sterk nok til å tåle en transplantasjon. Nå kan nemlig Wenche og Daniel finne ut hvor god form hun faktisk kan komme i.

Humoren satt fortsatt løst,
selv om hun var svært syk

Selv da kroppen
begynte å si stopp

Kreftene ble stadig mindre

Og telefonen Wenche
ventet på, kom ikke

Høsten for to år siden hadde Wenche allerede fått beskjeden om at hun trengte nye lunger.

Etter flere år med astma hadde hun utviklet kols og emfysem. Da hun i løpet av kort tid ble rammet av RS-virus, covid og influensa, stupte lungekapasiteten. 

Likevel fortsatte hun å møte Daniel på treningssenteret. Målet var å gjøre kroppen så sterk som mulig før en eventuell transplantasjon.

Mobilen hadde hun på seg hvor enn hun var, for telefonen kunne komme når som helst.

Men månedene gikk, uten at telefonen kom.

Ventetiden skulle bli lang.

Mens hun sto i transplantasjonskøen merket både hun selv og menneskene rundt henne at kreftene gradvis forsvant.

- Det var forferdelig. Mot slutten hadde jeg bare 15 prosent lungekapasitet igjen, sier Wenche

- Det var en svært tøff psykisk påkjenning. Jeg visste at jeg hadde falt veldig langt ned.

Frykten for at telefonen ikke skulle komme tidsnok ble stadig større.

- Jeg var redd det skulle bli for sent.

Hun fortsatte å møte på treningene

Men én treningsøkt
kunne koste henne resten av dagen

Til slutt var det nesten
ingenting igjen å gå på

Daniel hadde fulgt Wenche tett gjennom flere år. Han så endringene som kanskje ikke var like synlige for alle andre.

- Det var jævlig en stund der. Man så det på ansiktet hennes. Hun var sliten og trøtt hele tiden, sier Daniel.

Treningen måtte tilpasses etter hvert som lungekapasiteten falt. Mot slutten kunne noen få styrkeøvelser være nok.

- Jeg hadde ikke sjans til å gjøre noe de dagene jeg hadde vært her. Resten av dagen ble jeg liggende på sofaen, sier Wenche.

På dette tidspunktet var situasjonen blitt så alvorlig at Daniel begynte å gjøre seg tanker han aldri fortalte henne om.

- De siste to ukene tenkte jeg at nå har hun ikke lenge igjen, erkjenner han.

Wenche ser bort på ham.

- Nei, du fortalte ingenting. Du holdt masken, sier hun.

Daniel var ikke den eneste
som fryktet det verste

Astrid så at søsteren
ble sykere og sykere

Til slutt begynte også hun
å miste håpet

- Det har vært helt jævlig. Rett og slett, oppsummerer søsteren Astrid.

Hun forteller at hun stilte opp så godt hun kunne for Wenche, og var der for henne når dagene var tunge. Men det viktigste kunne hun ikke gjør noen ting med.

- Man prøver å hjelpe med alt som er, men å hjelpe henne med å blir frisk, det kunne jeg jo ikke. Og det var virkelig vondt, sier Astrid.

Hun beskriver Wenche som sterk og sta. En som helst ikke ville vise andre hvor dårlig hun faktisk var.

- Hun prøvde å smile tappert, men forsvant stille og rolig. Hun falt mer og mer vekk, sier Astrid.

- Var du redd hun skulle død? 

- Ja, veldig. Jeg har ikke sagt det til henne, men det siste halvåret hadde jeg egentlig gitt opp. For telefonen kom jo aldri.

- Jeg hadde begynte å forberede meg på hvordan jeg skulle takle det at hun ikke var her lenger.

16 måneder hadde gått

Wenche ble stadig dårligere

Så ringte telefonen

Det var en sen sommerkveld da beskjeden endelig kom. Det fantes lunger til Wenche!

- Det var helt fantastisk da telefonen ringte. Det er ganske vanskelig å forklare, for det var en helt ubeskrivelig følelse.

Hun hadde ventet på telefonen i nesten halvannet år, men likevel var det vanskelig å ta det innover seg da beskjeden endelig kom.

Wenche måtte be personen i den andre enden gjenta beskjeden.

- Du tror faktisk ikke det du hører. At det er din tur. Det var helt fantastisk, nikker hun.

Nå gikk det veldig fort

Flyet til Oslo gikk samme kveld

Morgenen etter skulle
livet hennes forandres
- for alltid

- Jeg satt på flyet til Oslo sammen med den yngste sønnen min og bare smilte. Det var helt fantastisk, rett og slett, sier Wenche.

Da hun kom frem startet forberedelsen nærmest umiddelbart, og det ble lite søvn på henne gjennom natten.

Klokken åtte neste morgen var det klart for operasjon. De ødelagte lungene ble tatt ut. To helt friske lunger ble satt inn.

Operasjonen var vellykket

Men kampen var ikke over

Den første måneden etter transplantasjonen ble tøff. Kroppen skulle venne seg til de nye lungene, og samtidig visste Wenche at det alltid er en risiko for at kroppen støter dem fra seg.

Hun må derfor bruke medisiner resten av livet.

- Jeg tenker at det å gå på medisiner resten av livet er en liten pris å betale for å få livet tilbake igjen, sier hun

Hvem som gjorde det mulig for Wenche å få nye lunger vet hun ikke.

Av hensyn til donoren har hun heller ikke mulighet til å oppgi nøyaktige opplysninger om når transplantasjonen fant sted, utover at det skjedde sommeren i fjor.

- Jeg vet ikke hvem det var. Men det jeg har fått vite er at jeg har vært kjempeheldig og fått noen fantastisk flotte lunger.

I ettertid har hun også fått vite hvor små marginene kan ha vært.

Rett før transplantasjonen hadde Wenche fått en kraftig forkjølelse og måtte legges inn på Haukeland.

- Sykehuset var i kontakt med rikshospitalet og hadde fortalt dem at nå måtte noe skje. At dette ikke gikk lenger, forklarer hun.

Daniel husker også hvor alvorlig situasjonen var de siste ukene.

- De sa vel til deg at om du hadde gått en uke til, så hadde du sannsynligvis ikke vært her i dag, sier Daniel.

- Jeg hadde nok en fot i graven på det tidspunktet, men heldigvis gikk det bra, sier Wenche.

Daniel smiler og ser på Wenche.

- Du er en seig jævel. Det er ikke lett å ta livet av deg, sier Daniel og ler. Dette er humoren deres.

I dag er tallene snudd på hodet

Wenche har gått fra rundt 15 til 87 prosent lungekapasitet

Forskjellen merker Wenche i nesten alt hun gjør. Hun må fortsatt tenke over hvordan hun puster, men konsekvensene av å puste feil er ikke så dramatisk lenger.

- Når jeg holder pusten så går jeg ikke i bakken. Det gjorde jeg gjerne før.

- Men jeg følger meg helt fin nå, selv om jeg aldri vil bli hundre prosent frisk.

Oppfølgingen fra Rikshospitalet vil fortsette resten av livet. Kontroller, blodprøver og medisiner. Men sykdommen styrer ikke lenger hverdagen på samme måte.

Nå har hun fått et liv også utenfor treningssenteret

Nå er det også overskudd til å være med på sosiale ting med familie og venner

Sønnens 30-årsdag ble en av de første større sosiale sammenkomstene etter transplantasjonen, med utkledningsparty og Wenche i storslag som Stælken Gundersen.

Senere har hun også kunne delta på blant annet Byfjordfestivalen.

Men det er ikke bare det muligheten til å være sosial hun setter pris på. Wenche er svært takknemlig for familie og de nærmeste som har støttet henne gjennom ventetiden, transplantasjonen og veien tilbake.

På treningssenteret, i butikken og andre steder har mennesker kommet bort for å høre hvordan hun har det. 

- Det er fantastisk å se hvor mange som bryr seg. Flere har også fortalt at historien min har vært en motivasjon for dem, sier hun.

Også Daniel blir stadig stoppet av mennesker som lurer på hvordan det går med Wenche.

- Noen synes det er lettere å spørre meg enn henne direkte, sier han.

At hennes egen historie kan motivere andre, betyr mye for Wenche.

- Det gjelder å ikke gi opp. Man må stå på uansett hva det gjelder. For gir man opp, kommer man ingen vei, og det blir bare mye verre for en selv, sier hun.

- Min eneste bekymring nå er hva Daniel finner på til neste trening, ler Wenche.