Vi må være et trygt rom for dem som forteller om overgrep

I ukene og månedene som ligger bak oss, har offentligheten vært preget av flere tunge og alvorlige overgrepssaker.

Saker som Høiby-saken, der rettssaken har avdekket et mønster av vold, kontroll og seksuelle krenkelser. Saker som fortsatt dukker opp i Epstein-komplekset, som viser hvordan overgrep kan bli muliggjort i miljøer preget av makt og stillhet. Og saken til Gisèle Pelicot, som i nesten ti år ble dopet ned og misbrukt av sin egen ektemann og en rekke andre menn – en historie som har rystet langt utover Frankrikes grenser, men som også viser enorm styrke i at hun valgte å stå fram.

Når så alvorlige historier treffer oss samtidig, skjer det noe i oss – både som enkeltmennesker og som samfunn. Vi blir opprørte, vi blir slitne, og noen blir redde. Men vi blir også mer våkne. Vi ser tydeligere hvordan overgrep kan skje i alle samfunnslag, i alle rom, bak alle typer fasader. Og vi ser hvordan makt, kontroll og skam kan holde mennesker fanget i årevis.

Men det viktigste som skjer, er dette: Flere begynner å kjenne igjen sine egne historier. Når overgrep blir snakket om, skrevet om, analysert og forstått i offentligheten, så skjer det noe i stillheten også. Det er mennesker der ute som tenker:

«Det som skjedde med meg… det ligner jo. Kanskje det faktisk var galt. Kanskje jeg ikke var alene. Kanskje jeg kan si det høyt.»

Derfor må vi ta inn over oss at denne massive medieoppmerksomheten ikke bare handler om sensasjon, eller om hvem som er tiltalt. Den handler om at tusenvis av mennesker går rundt med usagte historier, og at noen av dem nettopp nå vurderer om tiden er inne for å dele dem.

Og det er da vårt ansvar trer inn. For det krever enormt mot å fortelle om overgrep. Det krever at noen har brutt isen først. Det krever at samfunnet er modent nok til å høre. Men det krever også – og kanskje aller mest – at vi som medmennesker er i stand til å møte dem riktig.

Vi må være rommet som er trygt. Vi må være stemmen som sier: «Jeg tror på deg.» Vi må være stillheten som tåler det som blir sagt. Vi må være omsorgen som ikke presser, men bærer.

For de som står fram, gjør det ofte i frykt. Frykt for reaksjoner, for ikke å bli trodd, for at historien deres skal bli bagatellisert eller misbrukt. Derfor må vi møte dem med varme, forståelse og respekt – som enkeltmennesker, som kollegaer, som samfunn.

Når flere våger å fortelle, er det ikke de som først og fremst skal endre seg. Det er vi.

Vi må skape et samfunn der det er mulig å være trygg, også når livet har vært utrygt. Et samfunn der overgrep aldri møtes med tvil, men med solidaritet. Et samfunn som klarer både å se alvoret – og å bære det sammen.

For historier som blir delt er ikke et tegn på at verden blir verre. Det er et tegn på at mørket får mindre plass.

---

Sølvi Folkedal holdt denne appellen på Samhold-konserten i Kipo fredag kveld, et arrangement knyttet til markeringen av årets kvinnedag.