Til ettertanke

Jeg tar meg stadig oftere i å tenke på én ting:

Hva slags mennesker oppdrar vi egentlig barna våre til å bli?

Ikke hvilke karakterer de får. Ikke hvor flinke de er i idrett, hvor mange følgere de har, eller hvor perfekte bilder de legger ut. Men hvem de er mot andre mennesker.

Som mamma har jeg fått et brutalt innblikk i hvor mye det betyr å høre til Ikke nødvendigvis å være populær. Ikke å ha hundre venner.

Bare… å være noens person 

Å ha noen som blir glad når du kommer på skolen. Noen som sender melding først. Noen som venter litt. Spør hvor du ble av. Tar plass ved siden av deg. Velger deg.

Og vet dere hva som gjør vondt?

Å se hvor hardt ungdommer prøver. Prøver å være litt finere. Litt morsommere. Litt kulere. Litt mer sånn de tror de må være for å bli likt. Hår, klær, sminke, humor, personlighet… så mye justeres i håp om å passe inn.

Når det de egentlig lengter etter er noe så grunnleggende:

Å bli sett.

Å bli valgt.

Å høre til.

Jeg er ikke en perfekt mamma. Men det er to ting jeg er livredd for når det gjelder barna mine. At de skal kjenne på følelsen av å stå utenfor. Og at de skal bidra til at noen andre føler det sånn.

For den stille ekskluderingen, den snakker vi altfor lite om. Den som ikke alltid synes. Den som ikke nødvendigvis blir tatt opp på foreldremøter. Den som ikke gir anmerkning eller havner i skolens systemer. Men som likevel kan bryte ned selvfølelse bit for bit.

Å være «liksomvennen».

Den som får være med iblant, men aldri helt blir valgt. Den som står litt ved siden av flokken. Den som smiler og later som det går fint.

Jeg tror de aller fleste foreldre ønsker snille, inkluderende barn. Det tror jeg virkelig. Men kanskje må vi snakke litt mer om hva inkludering faktisk betyr hjemme rundt middagsbordet.

Hvem satt alene i dag? Hvem ble ikke valgt? Hvem kunne du gått bort til? Hvem føler seg kanskje litt usynlig akkurat nå?

For jeg ønsker først og fremst ikke å oppdra perfekte barn. Jeg ønsker å oppdra ungdommer med varme hjerter.

Ungdommer som ser andre. Som tør å flytte seg bort til den som står alene. Som vet at det å få et annet menneske til å føle seg verdifull kanskje er noe av det fineste man kan gjøre