Takk, men nei takk

Askøy er en kommune med boliger, skoler og friluftsområder – ikke en tom strømkorridor. På Askøy bor det over 30 000 mennesker, og skogsstiene, fiskeplassene og badeplassene er en del av hverdagen for oss alle. Om Statnett legger luftlinje her, kutter de rett gjennom nærmiljøet og senker verdien av både natur og eiendom. 

Bakgrunnen er at kraftselskapet BKK presset på for at en trasé over øyen skulle utredes. NVE nikket, og Statnett fikk oppdraget. 

Resultatet? Nå står Statnett klar med sin «billigste løsning»: en 420 kV luftlinje som vil dele øyen i to. Opptil 120 meter høye master, hver på høyde med Ulriken antenne, skal forankres i fjell og skog. Rundt dem ryddes en 40 meter bred gate, et permanent arr som må høvles og sprøytes årlig for å hindre nye trær å vokse. 

Og hva er egentlig «billig»? En luftlinje kan regnskapsføres som lavere investering, men hvem fører de skjulte kostnadene? Barnet som må gå til skolen i skyggen av høyspentledninger. Friluftsløypene vi bruker til hverdags- og helgeturer. Eiendomsverdier og folkehelse – alt føres i kolonnen «ikke Statnetts problem». 

Nå er saken ikke bare et folkekrav, den er også løftet av vår egen Stig Abrahamsen på Stortinget, og vi lover å bruke hver eneste kanal vi har for å stanse stålskogen før den spirer. Hvis Europa kan kobles sammen med en sjøkabel hele veien fra Norge til Danmark, klarer vi selvsagt å legge én kabel fra Bergen til Øygarden – rundt Askøy – uten å fylle himmelen med stål. 

Ja, en undervannskabel koster mer i utgangspunktet, men det er som med sikkerhetsutstyr: en engangsinvestering vi tar fordi prisen for å la være er uakseptabel. 

Statnetts egne retningslinjer slår fast at sjøkabel «kan velges når merutgiften oppveies av redusert naturinngrep». På Askøy betyr det ingen master, ingen ryddegate og ingen visuell barriere – gevinsten er tydelig: fri sikt, urørt terreng og boligpriser som holder stand. 

«Behovet for kraft er akutt», lyder påstanden. Nettopp derfor må vi bygge riktig første gang. Ja, en sjøkabel koster mer, men merkostnaden fordeles på nettkunder over hele landet og vil knapt merkes på strømregningen. Industriaktører har allerede signalisert vilje til å betale for en løsning som ikke skaper sosial konflikt. 

Hvorfor velger vi da den primitive refleksen: hogge, sprenge, reise stål? Når teknologien finnes og regningen er håndterbar, mangler bare viljen. 

Nå ligger konsesjonssøknaden hos NVE. De kan høre på oss som bor på øyen og skal leve med mastene, eller de kan høre på tallene i et regneark. Velger de regnearket, velger de også bråk – Askøy vil kjempe til planen om monstermastene er lagt død. 

Så takk for tilbudet, Statnett. Takk for stålskogen som deler øyen opp i to. Men Askøy vil ikke godta det. Kraften SKAL gå i sjøen.