Skolen i sjakk matt

Norsk skole er i ferd med å settes sjakk matt. Ikke av manglende vilje hos lærere. Ikke av uengasjerte foreldre. Men av et system som har gjort seg selv handlingslammet i møte med utagerende elever – og som samtidig insisterer på at alle rettigheter kan oppfylles på én gang, selv når de åpenbart kolliderer.

For hva skjer når én elevs rett til tilrettelegging og forståelse går på bekostning av fellesskapets rett til et trygt og godt læringsmiljø?

I klasserom over hele landet raseres undervisningen daglig av raseriutbrudd, trusler og vold – helt ned på småtrinnet. Slag, spark, spytting, lugging og hærverk er ikke lenger unntak, men en del av hverdagen mange steder.

Lærere evakuerer klasserom. Medelever gjemmer seg på do. Undervisningsopplegg legges bort. Nok en time går tapt.

Den vanligste strategien har lenge vært å «forstå barnet». Å regulere ned. Å stryke medhårs. Å belønne ønsket atferd. En tur på skolekjøkkenet for å bake. En pause med iPad. En voksen på tomannshånd.

Intensjonen er god: Barn som strever, trenger støtte – ikke straff. Men når støtten i praksis blir fravær av konsekvenser, og når tiltakene oppleves som belønning for utagering, undergraves både autoritet og fellesskap.

Tilbake står utslitte lærere som aldri får gjort kjerneoppgaven sin: å undervise. Stille elever med lærevansker som ikke får hjelpen de trenger fordi ressursene går med til brannslukking. Utrygge medelever som lærer at det lønner seg å rope høyest.

Og foreldre som mister tillit til en skole som ikke klarer å sikre ro og læring.

Samtidig har politikere over tid flyttet skolens mandat. Fra å være et sted for kunnskap og dannelse, til å bli et sted for oppbevaring, relasjonsbygging og sosial utjevning – uten at ressursene har fulgt med.

Relasjonen mellom hjem og skole skal ivaretas for enhver pris. Konflikter skal dempes. Språket skal være inkluderende. Men hvem tar den ubehagelige samtalen om ansvar, grenser og konsekvenser?

Når problematferd ikke adresseres tydelig og tidlig, får ukulturer vokse frem. Vi får «korridorelever» på barnetrinnet – barn som i praksis går mer i gangene enn i klasserommet. Vi får skolevegring blant stadig yngre elever. Og vi får én og samme kontaktlærer som forventes å håndtere pedagogikk, spesialundervisning, sosialarbeid, konflikthåndtering, dokumentasjon og foreldredialog – samtidig.

Likevel skal det kuttes. I et av verdens rikeste land må vi seriøst ta stilling til om vi har råd til læreverk, eller om det ikke haster mer at bestemor på sykehjemmet får et ekstra bleieskift..

Ressurser flyttes fra en allerede slunken skolesekk over i en like tom helseportemonnè. Som om vi ikke forstår at en skole som ikke fungerer, også blir et helseproblem. Svake grupper settes i kjent stil opp mot hverandre.

Leseferdighetene er i fritt fall. Konsentrasjonen svikter. Faglige hull vokser. Hvor er logikken?

Dette handler ikke om å stemple «sårbare elever» som problemet. Det handler om å erkjenne at rettigheter må balanseres. At retten til tilrettelegging ikke kan bety retten til å krenke andres trygghet. At inkludering uten rammer blir ekskludering av de stille. At forståelse uten grenser blir ansvarsfraskrivelse.

Skolen trenger et tydeligere mandat og reelle verktøy. Tidlig innsats som faktisk virker. Flere alternative opplæringsarenaer for elever som midlertidig ikke mestrer ordinær klasse. Tett samarbeid med hjem – også når det er krevende.

Og ikke minst: politisk mot til å si at noen ganger må hensynet til fellesskapet veie tyngre enn hensynet til individet.

Hvis ikke, fortsetter vi å sette lærere i umulige situasjoner. Vi fortsetter å svikte de stille barna. Og vi fortsetter å late som om systemet fungerer, mens det i realiteten står i sjakk matt.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å ta tak. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.