Sannhet med strekkmerker

Valgresultatet er nær, og heten i kampen er varmere enn noen gang. Er vi i en tid der ord er fattig? løfter er mange, og sannheter? Ja, de har strukket seg så langt at de har fått strekkmerker. 

Hver dag, hele tiden, fra alle kanter, blir vi stappet opp med informasjon. 

• Én sier formuesskatten truer hele næringslivet. 
• En annen sier den må økes for å redde velferden. 
• En kjendis deler et innlegg på Instagram. 
• En partileder står i debatt med tall og prosenttegn som kastes rundt som konfetti. 

Men hvordan vet vi egentlig at de snakker sant? Hvordan kan jeg, som velger, vite at tallet jeg hører om skatteinntekter ikke bare er valgt fordi det høres dramatisk ut? 

Når en politiker påstår at «hver femte ungdom faller utenfor», stiller jeg meg spørsmålet: Hvor er det tallet fra? Er det dagens statistikk, eller en rapport fra 2019 med helt andre forutsetninger?

Det er ikke bare politikere. Vi deler, liker, og videreformidler «fakta» uten kilde, uten kontekst. Videoer på TikTok med dramatiske påstander går viralt. Kommentarer i aviser slukes som sannheter. Og plutselig står vi der med en debatt der premissene er basert på en forfalsket virkelighet, men diskutert som om de var hugget i stein. 

Så hvor finner jeg sannheten? Er det i Askøy24? I fagbevegelsen? Hos ekspertene? I kommentarfeltet til en influenser? Eller må jeg selv begynne å lese statistikk, rapporter, og forskningsartikler for å vite hva som faktisk stemmer? 

Her mener jeg media har et gedigent ansvar. Det høres kanskje mørkt ut, men jeg tror det er mulig. Men det krever mer av oss. At vi leser mer enn overskriftene. At vi stiller spørsmål. At vi ikke lar «noen sa det» være nok til å stemme på noen. Når hver og en av oss står foran valgurnen, er det ikke bare et parti vi velger – vi velger hvilken virkelighet vi tror på. Og den bør helst være basert på mer enn følelser og finurlige formuleringer. 

Godt valg, folkens!

Og vær snill, ikke egle hverandre opp!