Respekter båndtvangen

Våren er her for fullt og ikke helt uventet kommer fridagene som perler på en snor. En av de er jo selveste Kristi Himmelfartsdag, en av de rødeste dagene på kalenderen her til lands.

Som mange andre valgte jeg å legge turen til skogs, eller nærmere sagt Askøys eget Mount Everest. Kolbeinsvarden!

Jeg og min firbeinte venn, Gordon Setteren Pelle på 2,5 år, bestiger denne 231,1 meter høye knausen ganske så mange ganger i løpet av året. Vi treffer til stadighet hyggelige og hilsende mennesker som bruker stiene, de flotte broene og oversiktlige fjellpartiene til trening, stolpejakt og lufting av våre kjære firbeinte. Det er de sistnevnte jeg ønsker å rette litt kritikk til her.

På selveste Himmelspretten, som kanskje er en av de travleste dagene opp til, og over, toppen av Askøy, kommer det plutselig en nydelig flott hund ruslende mot meg uten bånd og eier. Dette var rett nedenfor toppen, i retning Bergheim. 

Hunden vil som de fleste andre hunder hilse på Pelle, noe som er helt ok for både meg og hunden. Eieren kommer et stykke bak, og har liten eller ingen sjanse til å gripe inn om det skulle gått gale på noe vis. Han passerer oss uten å verken hilse eller beklage seg. Han går sammen med en annen dame som også har en hund med seg, men hun er voksen nok til å ha den i bånd. Noe jeg takker henne for når de passerer.

Jeg trasker videre på min vei nedover da jeg møter på et fortvilet par med hunden sin i bånd. De hadde opplevd nøyaktig det samme som meg, og i tillegg snakket til eieren av den båndløse hunden, og bedt han respektere båndtvangen, hvor han svarte kort og enkelt: «Vet det, bryr meg ikke». 

De hadde en hund som var skeptisk til andre hunder, og kanskje ikke var klar for at en totalt ukjent hund i beste fall bare ville hilse på. Hva hadde skjedd om den ville forsvart seg og satt tennene i den båndløse hunden, for deretter blitt krevd avlivet som skyldig, og løpe hjelpeløs på de evige jaktmarker så alt for tidlig?

Før jeg kom ned til parkeringen på Bergheim traff jeg en mor sammen med to små barn. De hadde også vært ute for at en stor og flott hund ville hilse, da uten at de kunne bestemme dette selv. Eier brydde seg ikke.

Uten for å virke gretten, så kjære hundeeier; vis litt respekt for mennesker og dyr rundt deg. Du er dessverre ikke alene i verden. Situasjonen jeg opplevde med deg i dag var null problem for meg og min hund, men for andre kan dette oppleves helt annerledes og skremmende. Både for mennesker og dyr.

Den antatte eieren, en herre i sin beste alder, bør vel etter en normalt lang ungdomstid, med de utfordringene den tiden følger med seg, samt en rekke år som voksen, kunne ha plukket opp en og annen form for oppførsel, og gjerne fått finpusset forståelsen av regler og holdninger den generelle verden rundt oss forventer.

Han skal uansett være glad for at hunden ikke forstår oss mennesker og språket vi kommuniserer med. Da hadde denne flotte hunden vært i overkant flau på vegne av sin eier denne dagen, og mest sannsynlig holdt seg hjemme neste gang båndet ikke ble med på tur.

Det er viktig for meg å poengtere at dette innlegget ikke utelukkende må oppfattes som kritikk til denne konkrete eier, men også som en tankevekker til dere andre som ferdes med hund i områder med naturens rike dyreliv og mennesker med ulikt behov for å hilse på din firbeinte venn. Båndtvangsreglene omfatter så mye mer enn det dette innlegget inneholder. Respekter den.

Hilsen en annen langt ifra perfekt hundeeier