Nyttårsforsettene vi (nesten) aldri holder – og de vi kanskje burde hatt i stedet

Ny kalender. Nytt år. Nytt meg?

Vi sier det hvert år – eller tenker det i det minste. At nå skal jeg bli et bedre menneske. Nå skal jeg begynne å trene. Nå skal jeg bli organisert, strukturert og supermenneske før 1. februar.

Og så… kommer virkeligheten.

Det er mørkt ute. Du er fortsatt litt mett etter jul. Treningen kjennes langt unna, og sofaen, den kjennes overraskende nær.

For vi mennesker har en tendens til å ville starte på nytt med alt – samtidig. Rydde i hele livet, helst i løpet av første nyttårshelg. Men kanskje er det ikke vi som er håpløse – kanskje er det bare forsettene som er det?

Kanskje vi i stedet burde lage nyttårsforsetter som faktisk gir mening for livene våre. Noe som ikke får oss til å føle oss mislykket etter to uker, men som faktisk gjør dagene litt lettere. Litt mykere.

Her er noen forslag jeg har vurdert å gå for i år:

• Jeg skal fortsette å gå i nattdrakt hver dag og bære dem med stolthet 
• Jeg skal velge glede, når jeg kan – og hvile, når jeg må
• Jeg skal ikke føle at jeg må prestere for å ha verdi.
• Jeg skal ta imot hjelp uten å føle meg mindre verdt.
• Jeg skal le mer – også når ting er vanskelig.
• Jeg skal si nei uten dårlig samvittighet (i alle fall hver tredje gang).
• Jeg skal ikke late som om jeg har overskudd hvis jeg ikke har det.
• Jeg skal ta pauser uten å “fortjene” dem.

Og kanskje viktigst av alt:

•  Jeg skal være litt snillere med meg selv.

For hva om det nye året ikke trenger å handle om prestasjon og press – men om å lande litt mer i seg selv?

Hva om vi spurte oss selv: Hva trenger jeg, egentlig? Hva gjør meg glad? Hva gir meg ro?

Og hva om vi lyttet til svaret, selv om det ikke passet inn i andres forventninger?

Det finnes nok av lister og råd der ute. Nok av stemmer som sier at du må gjøre mer, bli mer, klare mer.

Men kanskje vi trenger færre krav og flere pustepauser.

Færre «burde» og flere “vil”.

Mindre perfeksjon. Mer ekte liv.

Så i stedet for å skrive nyttårsforsetter i år, har jeg skrevet en liten påminnelse til meg selv:

«Du trenger ikke gjøre mer. Du trenger å bli møtt med mer forståelse. Også fra deg selv.»

Kanskje det er det fineste vi kan ta med oss inn i 2026.