Når rettigheter ikke gjelder alle

Mennesker med utviklingshemming opplever fremdeles diskriminering både på Askøy i Norge. De får i langt mindre grad enn andre bestemme over eget liv, velge hvor de vil bo, hvem de vil bo med, eller hva de vil bruke tiden sin på.

Eksempelvis manglende arbeidstilbud. Selv om vi er så heldige å ha Trigger på Askøy, så er det NAV som bestemmer hvor mange som skal få jobb på Trigger. Et annet eksempel er individuell tilrettelagt assistanse (BPA).

Mange lever med tvang og inngrep i privatlivet som ville vært utenkelig for andre i samfunnet.

Norge har forpliktet seg til å følge FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), men virkeligheten viser at vi fortsatt har en lang vei å gå. Mennesker med utviklingshemming blir i praksis fratatt grunnleggende menneskerettigheter hver eneste dag.

Når tilpassede tjenester mangler, og bemanningen er for lav, tyr tjenesteapparatet ofte til tvang, heller enn til dialog og tilrettelegging. Mange opplever å bli flyttet mot sin vilje – ofte langt fra familie og nettverk.

Flere steder bygges det i praksis nye institusjoner, der søvn, arbeid og fritid samles innenfor ett og samme område. På den måten fratas mennesker med utviklingshemming reell selvbestemmelse over både bosted, arbeid og fritid.

Skal vi som samfunn ta menneskerettighetene på alvor for alle? Eller skal vi fortsette å akseptere at mennesker med utviklingshemming behandles som en gruppe med færre rettigheter og mindre verdi?

Til høsten skal det nye Stortinget behandle regjeringens forslag om å ta CRPD inn i norsk menneskerettslov. Det vil sende et tydelig signal om at diskrimineringen må ta slutt, og at mennesker med funksjonshindre skal kunne delta på lik linje med andre i samfunnet. Selv om det burde vært en selvfølge, er det flere partier som fortsatt er imot dette.

Min tydelige forventning til alle som søker tillit til å sitte på Stortinget, er at de stemmer for å stoppe forskjellsbehandlingen.

Dette handler ikke om spesialbehandling – det handler om like rettigheter.

For mennesker med utviklingshemming betyr det reell mulighet til å bestemme over eget liv, slik de fleste av oss tar for gitt.

Skal vi komme dit, må vi erkjenne at diskrimineringen fortsatt finnes – og være villige til å gjøre noe med den.