Når hjelpen uteblir

Hver høst snakker vi litt mer om noe som egentlig angår oss hele året: psykisk helse. Om å være åpne, tåle ubehag, stille opp for hverandre. I år handler Verdensdagen for psykisk helse om å styrke vår psykiske beredskap – i en tid der mange kjenner på uro, både i verden og inni seg selv.

Det er et viktig tema. Vi trenger verktøy for å tåle det livet kaster mot oss. Vi trenger hverandre. Og vi trenger fellesskap som holder.

Men jeg kjenner også på en uro når denne dagen kommer.

For hva skjer når vi sier «be om hjelp» – men hjelpen ikke er der?

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å strekke ut hånden. Å si høyt at nå går det ikke lenger. Det krever alt. Og når man først gjør det, når man tør å være ærlig, så tror man kanskje at det vil være en slags trygghet i andre enden.

Men det er ikke alltid det. Jeg har opplevd det selv. Å be om hjelp – og bli stående igjen. Å være på sitt mest sårbare og bli møtt med stillhet, ventelister, bagatellisering, eller ingenting.

For meg falt verden fullstendig sammen. Alt jeg trodde jeg visste om samfunnet vårt, gikk i oppløsning. Jeg visste ikke lenger hva som var virkelig. Den virkeligheten jeg trodde jeg levde i stemte ikke med det jeg nå møtte. Det var som å stå alene i en ukjent verden, der ingenting lenger var trygt eller ga mening. I den verden jeg kjente til ville alle få hjelp når det var krise, alle - men i denne nye virkeligheten var det ikke slik.

Det gjør så vondt. Ikke bare der og da, men lenge etterpå. For det etterlater deg med følelsen av at ikke engang nå er det rom for deg. Ikke engang nå er du viktig nok. Du kjenner deg helt verdiløs, og du tenker at verden er et bedre sted uten deg.

Det er så mange som har kjent på det samme. De gjør det vi ber dem om. De åpner seg. De ber om hjelp. Og så blir de avvist. Eller de blir kastet inn i et system som ikke har kapasitet til å se dem.

Det kan ødelegge tillit. Det kan ødelegge mot. Og noen ganger – det vet vi – kan det være det som gjør at mennesker ikke orker mer.

Så når vi snakker om psykisk beredskap, må vi også tørre å snakke om samfunnets beredskap.

For det handler ikke om at folk ikke vil ha hjelp – mange vil så gjerne. De gjør alt vi ber dem om. De ber om hjelp, de åpner seg, de prøver.

Men altfor ofte er det ikke plass. Ikke kapasitet. Ikke tid.

Og da hjelper det lite at vi sier «snakk med noen» – hvis det ikke finnes noen som faktisk har mulighet til å lytte.

Vi trenger flere varme hender, ja. Men vi trenger også at systemet rundt dem fungerer. At vi tar på alvor hva det vil si å styrke tryggheten rundt mennesker – før det smeller.

Verdensdagen skal minne oss på hvor viktig det er å være der for hverandre. Men vi må også tørre å si det som er vondt å høre: At noen faktisk ba om hjelp – og ikke fikk det.

Og det er ikke de som står i mørket som skal bære ansvaret.

Det ansvaret må vi andre ta – som fellesskap, som samfunn.

Det betyr at vi må ha systemer som faktisk svarer når noen roper. Vi må også bygge trygghet før krisen kommer.

For det er ikke alltid nok å være sterk. Noen ganger må verden rundt deg være det også.