Mobil som nebb...

Jeg sitter på hurtigbåten fra Kleppestø til Bergen og later som jeg ser ut på sjøen.
Det gjør jeg jo ikke. Jeg sitter og studerer folket med telefonen flatt ut fra munnen.

Det ser ut som halve båten står klar til å holde tale i kommunestyret.

Foran meg sitter Høyttaler-Generalen.
Mobilen ligger som en liten talerstol foran munnen hennes på full høyttaler, så hele båten får være med på samtalen.

JAAA, NEI, JEG SA JO TIL HENNE AT DET DER GÅR JO IKKE AN!

Vi andre sitter der, lett sjøsyke og får direktesending fra privatlivet hennes uten å ha bedt om det.
Hun kunne like gjerne bare reist seg og sagt:
Hei alle sammen, jeg heter Tove, her er de siste ti årene av livet mitt, følg med.

Litt lenger bort sitter Teknologi-Geniet.
Han holder mobilen flatt, helt seriøst, rett foran munnen, som om han styrer en drone.

Han kjenner nemlig til den store hemmeligheten:

Mikrofonen sitter nederst, vet du.

Så han sikter hele mobilen inn mot leppene som om han skal blåse den i gang.
Ser ut som han prøver å gi telefonen munn-til-munn.

Ved vinduet har vi Snap- og TikTok-generasjonen.
De har samme grepet på telefonen uansett hva de gjør:

FaceTime? Mobil foran munnen.
Snakke vanlig? Mobil foran munnen.
Voice-melding? Mobil foran munnen.

Alt ser ut som en evig selfie som aldri blir tatt.
De har blitt så vant til å snakke til skjermen at de har glemt at man egentlig kan snakke… til folk.

De sitter der og ser på seg selv mens de snakker med noen andre.
Det er som å være vitne til et forhold mellom tre stykker:
personen, skjermen og selvtilliten.

Midt i båten sitter Kontrollfriken.
Han må ha skjermen foran seg hele tiden, ellers dør han litt innvendig.

Ser du meg nå?» sier han inn i telefonen.
Ja, jeg ser deg,» svarer den i andre enden.

Men det er ikke nok.
Han følger med på samtaletid, batteriprosent, signalstyrke og hvert eneste lite ikon som dukker opp.

Hvis skjermen hadde vært svart, hadde han sikkert ringt 113.

Så har du Flokkdyret.
Han vet ikke helt hvorfor han holder mobilen sånn, men alle andre gjør det, så da gjør han det også.

Han sitter der, litt usikker, med mobilen halvveis foran munnen:
Ja, hallo? sier han.
Ingen på båten hører egentlig hva han sier, men han ser veldig moderne ut, da.

Det er litt som å gå med sekk på én skulder på ungdomsskolen:
Det er upraktisk, men det er sånn man gjør det.
Punktum.

Og bakerst sitter Lyd-eksperten uten erfaring.

Hører du meg nå? Jeg har deg på høyttaler, jeg,sier han stolt.

Telefonen er fem centimeter fra munnen, men 40 centimeter fra alt annet.
Resultatet er at personen i andre enden hører:

HHHHhhhhhhh…
pluss full storm fra hurtigbåtvinduet.

Han justerer litt, drar telefonen enda nærmere munnen, som om det hjelper:
NÅ DA!?

Vi andre sitter og tenker:
Nei, men vi hører deg veldig godt, da.

Jeg lener meg tilbake i setet, ser ut mot Askøybroen og tenker:

Før holdt vi bare telefonen mot øret og gikk oss en tur.
Nå sitter vi flatt i setet, med mobilen som en gullforgylt softis foran trynet, på høyttaler, med hele båten som publikum.

Til slutt kjenner jeg at lomma vibrerer.
Jeg tar opp min egen telefon.
Ser på den.
Vurderer det.

Så legger jeg den faktisk – helt bevisst – opp mot øret når jeg ringer.

Og jeg lover meg selv:
Hvis jeg noen gang begynner å holde den flatt foran munnen og rope på høyttaler midt på hurtigbåten…

…da får noen bare pelme meg over bord og la meg svømme inn til Bergen.