Mitt juleminne er Løo på Follese

Menn som nærmer seg 60 år blir fort sentimentale. Om det er en egenskap ved å bli eldre eller om menn i bunn og grunn er sentimentale skal ikke være opp til meg å bedømme. 

Men, jeg ser at en tåre løsner fra øyekroken og smyger seg sakte nedover kinnet på den mest hardbarkede stril, når sølvguttene synger julen inn. Bland så inn lukten av pinnekjøtt og kålrabistappe, og lommetørklet må frem.

Gode minner dør aldri. Lyden av introen til Donald Duck og vennene hans på TV kan selv nå få meg til å ønske at folk bare skal være stille og holde fred. Sånn at jeg kan se alt, en gang til. Som alle år, som alle julaftener.

Stillheten, den urolige ventingen – den utrolige forventningen. Det blir aldri sånn som når jeg var liten gutt på Follese. Kanskje vi bør holde mer på minnet om den følelsen istedet for å lete etter det perfekte?

Nå er den gamle Løo på Follese revet. Haugen vi gikk over for å komme dit er planert. Huskestativet vi lekte i og trærne vi klatret i er borte. Erstattet av hus, garasje og vei, alt er forandret.

Men, lukker jeg øynene husker jeg ennå da min søster og jeg gikk med grøt til Nissen i Løo. Spenningen var stor. Stien bort til Løo var lett å finne og vi smøg oss bortover i mørket, hånd i hånd og stivpyntet til julefeiring.

Hun bar skålen med grøt, jeg bar sleiven og lyste vei med en svak lommelykt. Vi gikk over haugen og ned til Løo. Det var helt stille og veldig mørkt.

Vi dyttet forsiktig opp døren, den klagde høylytt med rustne hengsler. Det hullete morkne gulvet knirket når vi listet oss innover for å sette fra oss grøten.

Forsiktig satte min søster fra seg skålen med grøt, og jeg satte sleiven oppi. Vi var helt sikker på at Nissen i Løo fulgte med fra de dype mørke skyggene. Vi skyndet oss hjem etterpå. Til pinnekjøtt, gaver og krumkaker.

Jeg husker ikke hva jeg fikk til jul det året. Jeg husker ikke hva julematen smakte. Men jeg husker turen til Nissen i Løo.

Neste dag var grøten borte. Skålen var tom. Det var også tresleiven som nissen hadde brukt. Vi kunne ikke finne den noe sted. Skuffelsen var stor. Nissen hadde tatt sleiven med seg. 

Sleiven dukket først opp til sommeren, når vi slo gresset på bøen. Da var vi enige om at nissen hadde angret og levert sleiven tilbake. Han var tilgitt.

En storm tok Løo den høsten, så det var siste gangen vi gikk til nissen i Løo med grøt.