La vår kulturarbeider på Ravnanger sykehjem bli!

Vi er en gjeng ansatte ved demensavdelingen på Ravnanger sykehjem. Nå er vi både bekymret og opprørte. 

Kommunen vurderer å fjerne stillingen til vår kulturarbeider – et menneske som betyr mer for våre beboere enn mange kanskje forstår.  Kutt i kultur er kutt i livskvalitet – la vår kulturarbeider på Ravnanger sykehjem bli!

Kulturarbeideren er ikke «bare en som spiller litt musikk». Hun er terapi. Hun er struktur. Hun er trygghet. Hun er det lille ekstra som gjør hverdagen til noe mer enn rutiner og stell.

Hun tenner lys i hagen – og i hjertene. Hun planlegger sesongbaserte aktiviteter, arrangerer konserter og bingo, og leder trim med musikk. Hun spiller piano til andakter og samarbeider med eksterne aktører som Lions, Røde Kors, Kirken og Demensforeningen. Hun bygger bro mellom sykehjemmet og lokalsamfunnet.

Hun synger frokosten i gang. Hun tilbyr musikk ved livets slutt – én-til-én – når ordene ikke lenger strekker til, men tonene fortsatt berører.

Hun gir demente det aller viktigste: gjenkjennelse, rytme, minner og ro. Kontinuitet. Hun har vært her lenge – og det betyr noe, spesielt for mennesker med demens. Gjenkjennelse skaper trygghet, og trygghet gir livskvalitet.

Vi snakker ofte om verdighet i eldreomsorgen – og om retten til en meningsfull hverdag. 

Hva er vel mer meningsfylt enn å få synge sammen, høre kjente melodier, kjenne rytmen i kroppen, le av gamle viser eller finne fred i en andakt med et kjent pianostykke? 

Å fjerne kulturarbeideren er ikke et nøytralt kutt. Det er et tap. Et tap av glede, av lysglimt og av menneskelig nærhet.

Vi forstår at budsjettene er stramme. Men spørsmålet kommunen må stille seg, er dette: Hva slags eldreomsorg ønsker vi å stå for? Er det kun pleie og praktiske gjøremål – eller også fellesskap, glede og livskvalitet?

Konsekvensene av dette kuttet er store. Beboerne mister verdifulle aktiviteter, sosialt samspill, musikk og bevegelse – alt som gir dem glede. De risikerer et stillere, mer passivt og fattigere liv. Behov de faktisk har krav på, blir ikke lenger dekket.

Vi kan ikke akseptere dette. Vi må stå opp for de som ikke lenger kan rope høyt selv. Bevar kulturarbeideren på Ravnanger sykehjem – fordi våre eldre fortjener det.

Underskrifter:
Monica Johnsen, Karoline Bekkenes, Kari Stien, Vibeke Larsen, Pernille Norstrand, Chatarina Paepenmueller, Emebeth, Joseph, Lise H. Dahlberg, Jennifer Bjånes, Sigrid Eliassen, Steffen Lemann, Niang Rakhsing, Linea Grøtte, Kjersti Olsen, Navneet Kaur, Jørgen Heimnes, Signe Olsen, Trude Ellingsen, Ingrid Standal Sundsbak, Trude Guliaksen.