La oss bruke litt mindre tid på å jakte etter perfeksjon

«Jeg ville aldri sendt en ettåring i barnehage», «syk kultur», «Jeg er bekymret fordi vi outsourcer omsorg til staten» og «institusjonalisering av barn»

Dette er bare noen sitater enkelte samfunnsdebattanter har valgt å bruke til å beskrive norske barnehager på.

Og la meg først si: De utfordringene mange småbarnsforeldre kjenner på, er høyst reelle. Vi småbarnsforeldre kjenner på et stadig større press fra samfunnet, men kanskje aller mest fra oss selv.

Kun det beste er godt nok; Nestlé babygrøt er selve djevelens verk, maten skal være økologisk og laget fra bunnen av. Og om du tyr til morsmelkerstatning fordi du er sår, eller fordi du ikke selv produserer nok morsmelk, ja, da er du bare en dårlig mor.

Det har blitt forbudt å kjede seg. Selv om guttungen kan være tilfreds med en pinne og en sølepytt, må vi bare bryte inn for å vise den nye komplekse babyleken «Multifunksjonell 5-in-1 aktivitetsleke med fem lekne aktiviteter som trener opp barnets motoriske ferdigheter».

Det har blitt et konstant jag etter å perfeksjonere rollen som småbarnsforelder. Det kan være både slitsomt og frustrerende, så når en politiker fra KrFU kommer med en litt tabloid uttalelse om at det er barnehagen som er problemet, er det lett å hive seg på.

Det er ingen ettåringer som er like, og det er ikke alle som er klare for barnehagen så tidlig, men å male et bilde av barnehagen som en syk og kald institusjon, der barna bare oppbevares til foreldrene er ferdige på jobb, er helt feil.

Det er ikke staten som tar vare på min sønn når min samboer og jeg er på jobb. Det er hun som er flink til å lese bok, han som er god til å trøste, og hun som er så gøy å leke med.

Det å sende barn i barnehagen når de er små, er ikke en syk kultur eller Arbeiderpartiet som vil «presse alle gjennom den samme kvernen». Barnehagen er et resultat av at vi er et tillitsbasert samfunn, der vi vil hverandre vel, og for de fleste barn er det en trygg arena for lek og læring.

Det er en ærlig sak å mene at barnehage ikke er for alle, men ikke rakk ned på de ansatte som gjør en så viktig jobb, og ikke rakk ned på oss foreldre som elsker barnehagen og som ser hva den betyr for våre barns utvikling.

Det vi familier trenger, er gode ordninger som gir oss det pusterommet i hverdagen. Ordninger som gjør at vi kan være litt lenger hjemme, uten at det betyr at vi skal stå helt utenfor arbeidslivet.

Arbeiderpartiet har gjort mye for å avhjelpe oss småbarnsforeldre. Økt barnetrygden, redusert pris på barnehage og SFO. Fedrekvoten er økt, og det samme er foreldrepengeperioden for de som velger 80 prosent dekningsgrad. Dette er bra, men det må gjøres mer. En av tingene jeg mener vi må se nærmere på, er hvordan vi kan gjøre permisjonsordningene enda bedre, som for eksempel å innføre 70 uker foreldrepermisjon med 70 % lønn, slik Fødselstallsutvalget foreslår.

Likevel tror jeg kanskje det viktigste vi småbarnsforeldre kan gjøre, er å bruke litt mindre tid på å jakte etter perfeksjon, og heller fortelle oss selv at «godt nok» som regel holder.