LESERINNLEGG
La flagget vaie – med kjærlighet, kunnskap og mot
Pride-flagget handler om å stå opp for at alle mennesker – uansett kjønn, legning eller identitet – skal få leve med trygghet, verdighet og like muligheter.
Juni er Pride-måneden. Det er den tiden på året da regnbueflagget vaier fra offentlige bygg, skoler, private hjem og hager – og minner oss om friheten til å være den vi er, elske den vi vil, og leve uten frykt for å bli utsatt for hat eller diskriminering.
Det burde være en selvfølge. Likevel er det langt fra det.
Pride-flagget er et symbol for inkludering, mangfold og menneskeverd. Det handler ikke om politikk, særinteresser eller om å sette én gruppe foran andre.
Det handler om å stå opp for at alle mennesker – uansett kjønn, legning eller identitet – skal få leve med trygghet, verdighet og like muligheter. Dette burde være verdier vi alle kan stille oss bak. Og likevel ser vi at et enkelt flagg fortsatt vekker et voldsomt raseri hos enkelte.
Hver gang flagget heises, flommer kommentarfelt og sosiale medier over av sterke reaksjoner – og det er ikke saklig kritikk eller åpne spørsmål, men regelrett hat og forakt.
Det mest nedslående er kanskje ikke hatet i seg selv, men stillheten rundt det. Hvor mange leser, rister på hodet – og scroller videre.
Når hatefulle ytringer får stå uimotsagt, vokser de. Stillhet blir aksept, og det gir grobunn for mer fordommer, mer frykt, mer avstand.
Det er trist å se hvor lite kunnskap mange har om hva Pride faktisk handler om. Misforståelsene florerer: at det handler om å tvinge holdninger på andre, at det er seksualisert propaganda, eller at det utelukker noen.
Men sannheten er det motsatte. PRIDE handler om å inkludere. Om å si: Du hører til. Du har en plass her, akkurat som du er. Og i møte med denne motstanden – i form av misforståelser, frykt og hat – er det viktigere enn noen gang at vi som tror på disse verdiene, faktisk bruker stemmen vår.
Det holder ikke lenger å være stille tilhengere av mangfold og toleranse. Vi må stå opp for det vi tror på. Og vi må gjøre det synlig – med ord, med handling, og ja, med flagg.
Det kan være lett å la frykten snike seg inn. «Hva vil naboene tenke hvis jeg heiser Pride-flagget?» «Kommer noen til å sende stygge meldinger?» «Blir det bråk?» Slike tanker er forståelige. Men vi må ikke la frykten styre.
For hver gang noen velger å ikke flagge av frykt, mister vi litt av det rommet som trengs for at aksept, åpenhet og trygghet skal vokse.
Flagger du i juni, sier du: Jeg står for kjærlighet. Jeg står for retten til å være seg selv. Jeg står for at alle mennesker, også de som er annerledes enn meg, har rett på respekt og likeverd. Det er et budskap som ikke splitter – men samler.
Og vet du hva? Det betyr mer enn du kanskje tror. For noen ungdommer i nærheten kan flagget ditt være det første synlige tegnet på at det finnes trygge voksne.
For noen eldre kan det være en bekreftelse på at samfunnet har gått fremover. For kolleger, naboer, venner og barn – uansett hvem de er – kan det være en stille, men tydelig støtte: «Du er velkommen her».
Pride-flagget gjør ingen skade. Det skader ikke barn. Det tar ikke plass fra andre. Det er ikke en protest – det er en feiring. Og det er et uttrykk for håp. For fellesskap. For et samfunn der vi ikke bare tolererer forskjeller, men setter pris på dem.
Vi har alle et ansvar for å bruke stemmen vår når vi ser urett. Enten det er på nettet, i nabolaget eller i skolegården. Vi kan ikke overlate det til «noen andre» å stå opp for verdighet og respekt.
Det begynner med hver og en av oss. Å si fra. Å heise flagget. Å ta samtalen, selv om den er ukomfortabel. Å vise hva vi står for – med kjærlighet og mot.
I år – som hvert år – vil hatet igjen prøve å ta plass. Men det kan ikke vinne om vi ikke gir det rom. Flagget er ikke svaret på alt. Men det er et viktig symbol. Og symboler betyr noe. Det former holdninger, gir mot, og gjør det lettere å stå sammen.
Så la det vaie. Høyt. Synlig. Stolte farger i hager og vinduer, fra flaggstenger og balkonger. La naboene vite hvor du står. La barna se hva ekte verdier er. Og la dem som trenger det mest, kjenne at de ikke er alene.
For et samfunn der alle kan være seg selv – det er et samfunn vi alle vinner på.