Julen handler ikke om å holde fast i tradisjoner – men i hverandre

Julen er full av forventninger.

Vi vet hvordan den bør være. Hvordan den pleier å være.

Kanskje ser vi for oss lange middager, pyntede stuer og familiemedlemmer samlet rundt bordet – som i gamle dager.

Men livet skjer.

Noen har mistet noen de skulle feiret med.

Andre er syke, slitne, eller har ikke overskudd til å bake syv slag.

Noen gruer seg til jul fordi økonomien ikke strekker til.

Og noen bærer på savn, uro eller ensomhet – selv midt blant folk.

Julen blir ikke alltid som før. Den blir kanskje ikke som vi hadde sett for oss.

Men kanskje det viktigste er at vi våger å la det være greit?

For julen handler ikke egentlig om det som står på bordet, men om hvem som sitter rundt det.

Det handler ikke om å gjøre alt likt hvert år, men om å se hverandre – akkurat slik vi har det nå.

Vi må tåle at tradisjoner må vike når livet endrer seg.

At noen må feire annerledes i år, at noen trenger å hvile mer, eller at det er færre stoler rundt bordet.

Og midt i alt – må vi huske på dem som kanskje ikke er invitert noe sted.

Dem som spiser julemiddagen alene.

Dem som kjenner på uro i magen når desember nærmer seg.

Dem som helst bare vil at det skal gå over.

Det som virkelig betyr noe, kan ikke pakkes inn i papir.

Det bor i blikkene. I blomstene vi leverer. I meldingene vi sender.

Et «Vil du være med?» kan forandre en kveld.

Et «Hvordan har du det – egentlig?» kan være det som redder en dag.

Julen trenger ikke være perfekt. Den trenger bare å være ekte.

Og ekte blir den når vi tør å åpne opp.

Når vi lager plass – både rundt bordet og i hjertet.

Julen handler ikke om å holde fast i alt vi alltid har gjort.

Den handler om å holde fast i hverandre.