Hvor lite demokrati har vi egentlig råd til?

Askøy kommune må spare penger. Dette har etter hvert minimal nyhetsverdi. Skole, helse, administrasjon og andre kommunale tjenester blir bedt om å finne stadig mer kreative måter å kutte kostnader på.

Da ville det kanskje skurret litt om akkurat lokalpolitikken skulle slippe unna sparekniven.

Men når Høyre nå foreslår å redusere kommunestyret fra 35 til 27 representanter, bør vi stoppe opp et øyeblikk. 27 er ikke et tilfeldig tall. Det er lovens minimum for en kommune på Askøys størrelse.

Kommuneloven sier at kommuner med mellom 10 000 og 50 000 innbyggere skal ha minst 27 kommunestyrerepresentanter. Spørsmålet blir derfor større enn hva åtte folkevalgte koster: Hvor lite lokaldemokrati mener vi egentlig at Askøy har råd til?

Åtte færre stoler betyr nemlig ikke bare åtte færre møtegodtgjørelser. Det betyr også åtte færre mennesker rundt bordet, og dermed et smalere utvalg av erfaringer, perspektiver og politiske stemmer.

Og dette er ikke bare en bekymring fra oss i MDG som gjerne vil beholde flest mulig stoler i rommet. Regjeringens egen lokaldemokrativeileder viser til forskning som tyder på at enkelte grupper kan bli dårligere representert når kommunestyrene blir mindre.

Den peker også på at småpartiene har bedre muligheter til å bli representert i større kommunestyrer, og at antallet folkevalgte har betydning for den samlede politiske kapasiteten.

Det handler også om at alle de ulike gruppene av befolkningen skal ha en reell mulighet til å kunne bli sett, hørt og representert.

Dagens kommunestyre på Askøy illustrerer hvorfor dette er relevant. Vi har 35 representanter fordelt på en rekke partier, og flere har bare én representant hver.

Med færre stoler blir nåløyet trangere. Dette er enkel matematikk – selv for oss som valgte å studere samfunnsvitenskapelige fag fremfor realfag.

Men med fare for hakk i platen: Jeg har tidligere etterlyst større åpenhet og innsyn i lokalpolitikken på Askøy. Jeg har skrevet om strømming av politiske møter, tilgjengeligheten av politiske svar og betydningen av habilitet når store beslutninger tas.

Nå diskuterer vi også å redusere antallet folkevalgte. Den enkelte beslutning kan muligens begrunnes isolert sett.

Men demokrati bør også vurderes i sum. Et lite kutt her og en liten begrensning der, kan hver for seg virke udramatisk. Til slutt kan tonene fra platespilleren låte betydelig annerledes.

Derfor bet jeg meg merke i en formulering fra ordfører Yngve Fosse i Askøyværingen. Han sier at kommunen allerede «opererer med minstekrav og helt på grensen» på en rekke kommunale tjenesteområder.

Det er en formulering som nesten skriver det neste spørsmålet av seg selv: Når så mye annet på Askøy presses mot minimum – er løsningen at også lokaldemokratiet skal dit?

For kommuneloven handler faktisk om mer enn å organisere kommunen billigst mulig. I selve formålsbestemmelsen står det at loven skal legge til rette for «et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse». Samtidig skal kommunene være effektive, tillitsskapende og bærekraftige.

Med andre ord: Effektivitet er viktig, men den skal eksistere side om side med et sterkt og representativt lokaldemokrati.

Og nei, dette er ikke et forsvar for politikernes rett til behagelige stoler og lange møter. Vi skal selvfølgelig diskutere både antall politikere og hva politikken koster.

Men stolene i kommunestyresalen tilhører egentlig ikke politikerne. De tilhører velgerne, og lånes til de folkevalgte representantene for fire år av gangen.

Før åtte av dem settes på lager, bør vi derfor vite mer enn hva vi utelukkende sparer i kroner og øre. Vi bør også vite hva vi risikerer å miste.

Minimum bør aldri være et mål i seg selv.