Hvilke arealinteresser
skal styre Askøy?

Arealpolitikk handler om prioriteringer. Det har både Askøy Arbeiderparti og FrP den siste uken vært tydelige på i debatten om den nye kommuneplanens arealdel. Det er bra. For Askøy trenger en tydelig retning. Men når over 600 innspill nå skal behandles, mener vi at det må stilles et spørsmål som er minst like viktig: Hvilke interesser skal være med på å bestemme retningen?

Karoline Salamonsen fra Askøy Arbeiderparti skriver i Askøyværingen at «alle innbyggere må møte de samme spillereglene», og løfter habilitet opp som et spørsmål om tillit. Det er et viktig poeng, og bør være selvsagt å stille seg bak. For habilitet handler ikke bare om et juridisk ja eller nei til å være aktivt deltakende i en sak. Det handler også om tillit.

Når beslutninger kan påvirke verdien av konkrete eiendommer eller muligheten til å utvikle dem, må vi være ekstra nøye med åpenhet rundt hvem som påvirker beslutningene. Når en grønn flekk på kartet plutselig får en annen farge, følger det gjerne med mer enn en ny farge alene. Det kan følge med store økonomiske verdier, behov for ny infrastruktur – og naturverdier som ikke lar seg male på nytt igjen med grønn tusj.

Kildn-prosjektet kommer man ikke utenom i denne sammenheng. Planene om en cruisehavn i Eidsvika og Tressmarka viser hvor enorme konsekvenser et enkelt arealvedtak kan få. Det er ikke snakk om å flytte en garasje eller en terrasse noen meter, men om en omfattende endring av et område som i dag gir rom for rekreasjon, og som er habitat for et rikt plante- og dyreliv.

Da bør vi spørre oss hva vi egentlig skal bruke de mest verdifulle arealene våre til, og hvem som skal få definere hva som er en fremtidsrettet og bærekraftig utvikling. Dersom en vanlig innbygger ønsker å gjøre om LNF-areal til boligformål, må vedkommende forholde seg til faglige vurderinger, arealregnskap og nasjonal/regionale føringer. Det er rimelig. Den samme standarden må gjelde når ønsker fremmes eller støttes av personer med politisk makt. Ingen bør ha en politisk snarvei inn i kommuneplanen.

Vi registrerer at enkelte politikere har vært opptatt av å fortelle hvor grundig de har gått gjennom innspillene. Det er bra. Det skulle egentlig bare mangle.

Men grundighet handler ikke bare om å telle innspill og studere kart. Det handler også om å være åpen om hvilke interesser som kretser rundt arealene man ønsker å få endret. For vi må se på summen: Et boligfelt her, et dusin tomter i sjøkanten til noen naust der, og et nytt utbyggingsområde et annet sted. Beslutninger som kanskje kan forsvares isolert sett, mens summen derimot kan bli nærmest umulig å rettferdiggjøre for en utenforstående.

Det er her vi i MDG skiller lag med dem som ser på befolkningsvekst og utbygging som et ensidig hovedmål i seg selv. Vi er på ingen måte i mot utvikling. Vi ønsker, som tydelig forklart i tidligere debattinnlegg, flere barnefamilier og mennesker i etableringsfasen velkommen til Askøy. Men da må vi bygge boligene de faktisk trenger.

Askøy har allerede en boligmasse som er dominert av eneboliger, samtidig som kommunens eget planarbeid peker på behovet for større variasjon. Derfor trenger vi flere rekkehus, firemannsboliger, familieboliger av mindre størrelse, og gode men rimelige leiligheter. Boliger som gjør det mulig å flytte hit for unge voksne og barnefamilier som ønsker å etablere seg på Askøy, slik at de kan finne seg et hjem på denne flotte øyen vår. Uten at inngangsbilletten er en alt for tung gjeldsbyrde og en gressklipper på størrelse med en middels stor traktor.

Vi trenger altså ikke nødvendigvis mer av alt. Vi trenger riktigere boliger, på riktigere steder, med skole, barnehage, kollektivtransport, gang- og sykkelveier og gode nærmiljø rundt, sammen med allerede etablert infrastruktur. Vi vil bygge Askøy for mennesker – ikke bare bygge Askøy.

Og noen ganger betyr det at man må si nei. Det er kanskje ikke den mest populære politiske øvelsen. Det selger mye bedre å være den som sier «ja, selvfølgelig!» enn den som må forklare hvorfor svaret ble «nei».

Men lokalpolitikk handler ikke om å dele ut flest mulig ja. Det handler om å forvalte et begrenset fellesskapsgode på vegne av de som bor her nå – og de som skal bo her etter oss.

Derfor må habilitet og åpenhet være en selvfølge når arealplanen behandles. Hvis en politiker har personlige, økonomiske eller andre interesser som er relevante for et konkret arealspørsmål, bør det være enkelt for innbyggerne å vite om det. Og dersom det oppstår tvil om habiliteten, bør terskelen for å kunne stille spørsmål knyttet til dette være lav. Ikke fordi politikere skal mistenkeliggjøres, men fordi tillit bygges gjennom åpenhet.

Askøy skal nå ta noen av sine viktigste arealpolitiske beslutninger på mange år. Da trenger vi politikere som tør å prioritere – men også politikere som tåler spørsmål om hvorfor de prioriterer som de gjør.

Åpenhet er ikke mistillit. Åpenhet er det som gjør tillit mulig.

Så ja, Askøy må velge sine arealkamper. Men før vi bestemmer hvilke kamper vi skal ta, bør innbyggerne til enhver tid kunne ha oversikt over hvem som står oppstilt på hvilken banehalvdel – og hvorfor. For når arealet er begrenset, er hvert ja også et nei til noe annet.

La oss sørge for at både ja og nei bestemmes av hensynet til Askøys framtid – ikke av hvem som roper høyest.