LESERINNLEGG
Frivilligheten er ikke et tillegg – den er en forutsetning
Mange av tiltakene som i budsjettet omtales som forebygging for barn og unge, realiseres i praksis gjennom frivillige lag, organisasjoner og lokale initiativ.
Da kommunestyret tirsdag vedtok budsjettet for 2026, ble året også formelt rundet av med ordførerens avslutningstale.
I denne takket ordføreren – med rette – ansatte i kommunen, politikere og administrasjon for godt arbeid i et krevende år. Samtidig ble en helt avgjørende del av samfunnsbyggingen stående i bakgrunnen: frivilligheten.
I Askøy – som i de fleste norske kommuner – bæres store deler av hverdagslivet av frivillige krefter. Idrettslag, velforeninger, kystlag, kulturmiljøer og dugnadsgjenger skaper aktivitet, trygge møteplasser og tilhørighet.
For barn og unge betyr dette lavterskeltilbud, fellesskap etter skoletid, voksne rollemodeller og arenaer som forebygger uten å problematisere. De vedlikeholder friluftsområder, rehabiliterer bygg, arrangerer aktiviteter og legger til rette for opplevelser som styrker både fysisk og psykisk helse.
Dette skjer ikke som hobbyprosjekter på siden av samfunnet, men som en integrert del av kommunens forebyggende arbeid. Når frivilligheten fungerer, reduseres behovet for reparerende tiltak senere. Det er god folkehelsepolitikk – og god økonomi.
Frivillig innsats er heller ikke bare et sosialt eller kulturelt bidrag, men en betydelig samfunnsressurs. Basert på nasjonale beregninger kan den frivillige innsatsen i en kommune på Askøys størrelse anslås å ha en verdi på flere hundre millioner kroner årlig.
Forsiktig anslått tilsvarer dette om lag 250-300 millioner kroner i verdiskaping hvert år. I tillegg kommer titalls millioner kroner i ekstern finansiering som utløses gjennom søknader til statlige, fylkeskommunale og private støtteordninger – midler kommunen ellers ikke ville hatt kapasitet til å hente inn alene.
Dette arbeidet utføres i stor grad på kvelder, i helger og i ferier. Det innebærer ikke bare praktisk dugnadsinnsats, men også omfattende planlegging, søknadsskriving, rapportering og oppfølging.
Samlet sett representerer dette en kapasitet og kompetanse som kommunen i økende grad er avhengig av, særlig når budsjettet legger vekt på tidlig innsats, forebygging og stabile oppvekstmiljøer.
Derfor er frivilligheten ikke et «hyggelig tillegg» til kommunens virksomhet. Den er en forutsetning.
Mange av tiltakene som i budsjettet omtales som forebygging for barn og unge, realiseres i praksis nettopp gjennom frivillige lag, organisasjoner og lokale initiativ. Uten dette engasjementet ville både tilbudene og handlingsrommet vært langt mindre.
I en tid der kommuneøkonomien er stram og prioriteringene tøffe, blir samspillet mellom kommune og frivillighet enda viktigere. Det handler ikke bare om samarbeid, men om gjensidig forståelse og anerkjennelse.
Skal vi lykkes med tidlig innsats for barn og unge, må vi også verdsette dem som allerede gjør jobben.
Ikke i festtaler alene – men som en tydelig del av hvordan vi forstår og bygger kommunen videre.