Først bygge, så spørre – hvem tar regningen?

Tenk deg at du søker kommunen om å bygge en terrasse. Du setter deg inn i reglene, betaler gebyrene og venter på svar. Kanskje må du endre på planene, kanskje får du avslag.

Du innretter deg, fordi du stoler på at reglene gjelder alle. Så leser du at en profesjonell utbygger har gjort omfattende terrenginngrep uten nødvendige tillatelser, og likevel får dispensasjon i etterkant. Hva gjør det med tilliten?

På Storebotn beskriver kommunens egne dokumenter terrengarbeider langt utover tidligere tillatelse, og en natursteinsmur oppført uten nødvendig godkjenning.

Administrasjonen anbefalte avslag. Likevel ga et flertall på seks mot fem i utvalg for teknikk og miljø dispensasjoner i etterkant. I dispensasjonssøknaden ble muligheten til å fortsette arbeidene raskt trukket frem som en fordel.

Dermed oppstår et prinsipielt problem: Det som allerede er gjort uten tillatelse, kan bli et argument for å få tillatelse etterpå. Det er et uheldig signal til alle som følger reglene fra første dag.

Politikerne kan være uenige med kommunens fagfolk. Men når de samme stemmene gang på gang blir avgjørende i dispensasjonssaker, må vi kunne diskutere retningen politikken tar. Et flertall gir rett til å fatte vedtak, ikke til å sette lovens vilkår til side.

På Davanger har politikerne latt planarbeidet for inntil 90 boliger på Kvernhusfjellet fortsette, mot kommunedirektørens anbefaling. Området ligger utenfor kommunens prioriterte vekstsoner, og store deler er kartlagt som svært viktige friluftsområder.

Kommunedirektøren peker på omfattende terrenginngrep og økt trafikk, samtidig som det mangler fortau langs veiene videre mot Ravnanger. Det er ennå ingen endelig byggetillatelse. Nettopp derfor er det viktig å avklare konsekvensene før nye beslutninger tas.

Vi i MDG ønsker selvsagt levende bygder på Askøy. Vi ønsker at unge skal kunne flytte hjem igjen etter studier, at barnefamilier finner et sted å slå rot, og at skoler og idrettslag har gode framtidsutsikter.

Men nye boliger alene skaper ikke gode lokalsamfunn. Familiene som flytter inn, fortjener trygge skoleveier og fungerende infrastruktur. De som allerede bor der, fortjener at natur og nærmiljø blir tatt på alvor. Og innbyggerne fortjener at kommunen avklarer hvem som skal betale for nødvendige tiltak før utbyggingen starter.

Derfor er rekkefølgekravene viktige. De skal sikre at veier, trafikksikring og annen infrastruktur som vann og avløp kommer på plass til riktig tid. Uten gode krav og avtaler kan kommunen ende med regningen, og pengene må kanskje tas fra andre viktige oppgaver.

Dette handler ikke om å være i mot utvikling. Det handler om å se både familien som drømmer om et nytt hjem, barnet som skal gå trygt til skolen, og naboen som ønsker å bevare nærmiljøet sitt.

Samtidig ønsker Askøy Frp å begrense Statsforvalterens og andre regionale myndigheters rett til å fremme innsigelser mot kommunale arealplaner. Vi forstår ønsket om lokalt selvstyre. Men større frihet må følges av ansvar og kontroll.

Makt trenger motmakt. Også på Askøy.

Fra fotballbanen vet vi at man kan være uenig i dommerens avgjørelser. Men løsningen er ikke å overlate fløyten til hjemmelaget. Spillereglene må gjelde for alle, vi kan ikke spille kampen uten en nøytral dommer.

For oss handler dette om tilliten innbyggerne skal kunne ha til kommunen sin, om at den som følger reglene ikke skal føle seg som taperen, og at politiske beslutninger skal tåle grundig etterprøving.

Et kommunestyre velges for fire år, men beslutningene kan prege Askøy i generasjoner. Når vi en dag ser barnebarna våre i øynene, ønsker vi å kunne si at vi gjorde vårt beste for å ta vare på både menneskene og naturen, og at vi sto opp for at de samme reglene skulle gjelde for alle.

For levende bygder handler ikke bare om hvor mange boliger vi bygger, men om hva slags lokalsamfunn vi etterlater oss.