Fellesskapet og vårt felles ansvar

1. mai er så mye mer enn en fridag. Det er en felles kampdag som samler folk under faner, paroler og fellesskap. En dag der vi minner hverandre på hvorfor organisering, solidaritet og sterke fellesskap fortsatt er nødvendig - også her på Vestlandet.

Stor uro og raske endringer preger tiden vi lever i. Krigen i Europa, krisen i Midtøsten og en svekket internasjonal rettsorden setter spor, også i hverdagen vår. Tryggheten utfordres, prisene stiger, og mange kjenner på større usikkerhet enn før. Når verden framstår mer uforutsigbar, blir betydningen av sterke fellesskap enda tydeligere.

Arbeiderbevegelsen har alltid løftet blikket utover seg selv. Vår solidaritet stopper ikke ved kommune- eller landegrenser. Nettopp derfor er 1. mai viktig. Vi løfter blikket og minner hverandre på at kampen for verdige livsvilkår er både internasjonal og høyst lokal. Derfor støtter FO også Norsk Folkehjelps 1. mai‑aksjon, som i år går til Sudan. Der arbeider lokale krefter for å holde lokalsamfunn sammen, midt i en alvorlig humanitær krise.

Kjernen i arbeiderbevegelsens prosjekt er enkel: Vanlige folk skal ha reell makt over egne liv – frihet til arbeid, inntekt og deltakelse. Det er dette som har bygd rettigheter, velferd og trygghet. Disse verdiene tilhører ikke bare historien. De utfordres i dagens samfunnsdebatt, også her hjemme. 

Forslaget om å fjerne 1. mai som offentlig fridag har skapt sterke reaksjoner, særlig etter utspill fra KrFU lederen. Å redusere dagen til et spørsmål om økonomi eller politisk nøytralitet er å overse hva den faktisk representerer, nemlig rettigheter, fellesskap og solidaritet i arbeidslivet, og grunnlaget for velferdsstaten.

For FO og våre 38.000 medlemmer på landsbasis er dette helt konkret. Sosialarbeidere i barnevern, NAV, skole, helse og omsorg møter konsekvensene av politiske prioriteringer hver eneste dag. Når forskjellene øker, møter de menneskene som rammes. Når systemene svikter, er det de som står i det.

Årets lønnsoppgjør handler om mer enn kroner og øre. Det handler om hvem som får uttelling for jobben de gjør, og hvem som betaler prisen når ressursene ikke strekker til. For flere forbund handler oppgjøret også om forskuttering av sykepenger, og om retten til økonomisk trygghet når man blir syk. FO kjemper for bedre lønn for sosialarbeidere, en lønn som faktisk gjenspeiler utdanning, ansvar og kompetanse. 

Samtidig står vi opp for frontfagsmodellen og et samfunn med små forskjeller, fordi vi vet at store forskjeller svekker tillit og fellesskap. Forsøkene på å åpne for større lønnsforskjeller i offentlig sektor går i feil retning. Når forskjellene i arbeidslivet øker, øker de også i samfunnet ellers. Det er verken bærekraftig eller anstendig.

Trygghet på jobb er en annen grunnleggende sak. Altfor mange sosialarbeidere opplever vold og trusler. Drapet på Tamima Nibras Juhar i fjor viste brutalt hva som står på spill. Trygghet kan aldri være den enkeltes ansvar – det handler om systemer, ledelse, bemanning og reelle risikovurderinger. Ingen skal gå på jobb og være redde. 

Samtidig står Vestland foran viktige veivalg lokalt. Det er kommunene som leverer velferden der folk bor. Når kommuneøkonomien presses, går det utover tjenestene, arbeidsmiljøet og tilliten. Skal vi lykkes, må fagfolk få tillit og handlingsrom – og kommunene må få mulighet til å prioritere helhetlig og forebyggende. Forebygging er ikke en kostnad vi kan kutte. Det er en investering vi ikke har råd til å la være.

Samtidig trenger vi en offentlig samtale som bygger opp under denne tilliten. Den senere tiden har begrepet «sløsing» fått stor plass i debatten. Det er viktig at vi ikke lar slik retorikk skygge for behovet for å ansvarliggjøre hverandre på en konstruktiv måte, søke felles løsninger og stå i egne prioriteringer. Når debatten preges av mistenkeliggjøring, kan det svekke tilliten til velferdsstaten – en tillit vi alle er avhengige av. 

Derfor trenger vi en mer nyansert og ansvarlig samtale om prioriteringer, ansvar og bruk av fellesskapets ressurser. For velferdsstaten er et felles ansvar, finansiert og organisert i fellesskap for å sikre likeverdige tjenester til alle. 

Det er nettopp dette 1.mai handler om; å stå sammen om verdiene som har bygd samfunnet vårt – og å ta felles ansvar for å føre dem videre.