Et demokrati som helst ikke vil bli sett eller hørt?

Flertallet i Askøy kommunestyre, med Høyre og Frp i spissen, har sagt nei til å strømme møter i formannskapet og de politiske utvalgene. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende i 2026.

Men vel så oppsiktsvekkende er kanskje at flertallet også sier nei til å utrede hva dette vil koste i kroner og ører for å gi innbyggerne en mulighet til å delta i disse prosessene knyttet til avgjørelser som kan ha avgjørende konsekvenser helt ned på individnivå.

Dette får meg til å stille et ubehagelig spørsmål: Hvor opptatt er egentlig flertallet av Askøy-politikerne av åpenhet rundt demokratiske prosesser i saker det gis dispensasjoner for, og som vedtas på vegne av innbyggerne i kommunen?

Vi får stadig høre at folk mister tillit til politikken. At avstanden mellom innbyggere og beslutningstakere øker, og at færre engasjerer seg. Samtidig velger et politisk flertall på Askøy å gjøre det vanskeligere, ikke lettere, å følge de politiske prosessene.

Dette ser man med enda større tydelighet om man sammenligner oss med hvordan åpenhet og demokrati blir praktisert i våre nabokommuner Bergen, Øygarden, Bjørnafjorden og Alver.

Ja, møtene er i realiteten formelt åpne. Men hva betyr det i praksis når de fleste innbyggerne er på jobb, på skole eller har andre forpliktelser når møtene avholdes? Et demokrati er ikke spesielt tilgjengelig, selv om døren til møterommet står ulåst.

Et annet viktig moment man ikke skal hoppe bukk over, er det faktum at demokratiske institusjoner bør etterstrebe at absolutt alle grupper av samfunnet enkelt kan få innsyn i saker som kan ha betydning for dem.

Jeg snakker om bevegelseshemmede, minoritetsspråklige, samt andre som av ulike årsaker vil ha utfordringer med å kunne bivåne møtene til våre folkevalgte «live».

I dag kan vi følge kommunestyremøter, stortingsdebatter og rettssaker digitalt. Vi kan overvære møter og foredrag fra hele verden på mobilen. Men på Askøy skal altså innbyggerne fortsatt møte opp fysisk på rådhuset for å få innsyn i viktige politiske diskusjoner.

Det er vanskelig å se dette som noe annet enn et tydelig demokratisk tilbakeskritt, eller i beste fall demokratisk stillstand.

Særlig bekymringsfullt er dette i utvalg som behandler areal-, natur- og utbyggingssaker. I teknikk- og miljøutvalget (UTM) tas beslutninger som former lokalsamfunnet for generasjoner framover.

Her gis dispensasjoner, her flyttes grenser, her bygges det ned natur og her legges premissene for utviklingen av Askøy. Nettopp derfor burde innbyggerne ha enkel tilgang til å følge diskusjonene.

Hva er man egentlig redd for?

Når argumentet mot strømming er økonomi, skulle man tro at første steg var å finne ut hva det faktisk koster. Men også dette stemmer flertallet ned. Det er vanskelig å forstå. For hva er man egentlig redd for? Regningen for det digitale utstyret? Eller innsynet?

Jeg påstår ikke at Askøy kommune bryter loven. Men jeg mener det er legitimt å spørre om kommunen bryter med ånden i et moderne folkestyre.

Demokrati handler ikke bare om retten til å stemme hvert fjerde år. Det handler også om muligheten til å følge med på hva som skjer mellom valgene.

Tillit skapes ikke bak lukkede dører. Den skapes når innbyggerne får se, høre, forstå og gjøre seg opp en kritisk og gjennomtenkt mening om hvordan beslutningene blir til.

Når flertallet på Askøy velger å stemme ned både strømming og en utredning av hva strømming faktisk ville kostet, er det vanskelig å ikke stille spørsmålet: Er dette et lokaldemokrati som ønsker innbyggernes innsyn – eller et lokaldemokrati som helst vil slippe det?

For demokratiet dør ikke først når dørene lukkes. Det svekkes når terskelen for innsyn gradvis heves, når deltakelse blir mer krevende, og når åpenhet behandles som et problem i stedet for en verdi.

Et folkestyre som ikke tåler å bli sett, hørt og etterprøvd, har et langt større problem enn kostnaden knyttet til en mikrofon og et kamera eller tre.