Ensomhet gjør noe med deg
- hva kan vi gjøre med den?

Ensomhet er en følelse jeg tror mange kjenner igjen – men som få snakker høyt om. Den er stillferdig. Ikke dramatisk. Ikke nødvendigvis synlig. Den kommer ikke alltid med gråt og rop, men setter seg som en slags tomhet. I kroppen. I brystet. I blikket.

Kanskje du kjenner på den akkurat nå. Kanskje du har kjent på den lenge. Kanskje du aldri har våget å si det høyt, fordi du er redd for hva det sier om deg. At du er vanskelig å like. At du ikke er verdt å savne. At du er for mye, eller for lite, eller bare… usynlig.

Jeg har vært der. Og jeg vet at ensomhet ikke bare handler om å være alene. Den finnes i mennesker i alle aldre, i alle samfunnslag. Den kan bo i en travel familie, i et stille rom på sykehjemmet, på arbeidsplassen og på fotballaget. Den kan komme selv når du er omgitt av mennesker – når du sitter i et rom og føler at du er på utsiden. Når du legger ut noe på sosiale medier og ingen svarer. Når du er syk, og livet stanser opp – men verden fortsetter uten deg.

Og det setter seg i deg, denne følelsen. Ikke bare som tristhet, men som skam. Du begynner å tenke at det kanskje er deg det er noe galt med. At du må skjerpe deg. At du ikke burde føle det du føler. Og jo lenger det varer, jo vanskeligere blir det å nå ut. For hvordan sier man «jeg er ensom» uten at det høres klagete ut? Hvordan ber man om nærhet, uten å virke krevende?

Kanskje handler det om tiden vi lever i – der alt skal gå fort, og alle skal klare seg selv. Der vi spør «hvordan går det?» men ikke alltid venter på svaret. Der vi haster forbi, og ikke legger merke til hvem som sitter igjen. Kanskje har vi blitt litt for gode til å ta vare på oss selv – og litt for dårlige til å ta vare på hverandre.

Men jeg tror vi trenger hverandre mer enn vi tør å innrømme. Ikke bare på overflaten, men ordentlig. Vi trenger å bli sett med et blikk som sier: jeg legger merke til deg. Vi trenger å bli savnet. Holdt fast i. En klem. Et hei. Inkludert – selv når vi ikke rekker opp hånda selv.

Ensomhet er et stille rop om kontakt. Og det er ikke alltid den som roper høyest som trenger det mest. Ofte er det de som trekker seg unna, som venter aller mest på at noen skal komme nær.

Så hva gjør vi med det?

Vi kan begynne i det små. Se oss rundt. Tørre å sende meldingen vi har tenkt på lenge. Invitere, selv om vi ikke vet hva vi skal si. Møte mennesker der de er – ikke der vi synes de burde være. Kjenne etter hvem som pleide å være synlig, men som plutselig har blitt stille.

Vi kan ikke redde hele verden. Men vi kan forandre noens dag. Kanskje vi kan være forskjellen mellom en tung stillhet – og en varm samtale.

Kanskje vi kan åpne dørene på gløtt og slippe noen inn. Eller la oss selv bli sluppet inn.

Noen ganger kan til og med et ektefølt smil være nok til å få en forbipasserende til å føle seg sett og verdifull for et lite, men betydningsfullt øyeblikk.