E for Everton

Å være nordmann med sansen for engelsk fotball er vel ikke spesielt uvanlig. Å være fan av Everton er hakket mer «originalt», og det hender nå og da at jeg får spørsmål om hva i alle dager som ligger bak dette «valget». De fleste her på berget skal jo liksom holde med Liverpool eller Manchester United - aller nådigst Tottenham eller Arsenal. Eller Leeds for de som har levd noen år.

Selvsagt er det jenter som er svaret. Bak ethvert bankende fotballhjerte står en sterk kvinne. Eller noe sånt.

Mine første lange blikk i retning en jente kom veldig tidlig, vil jeg vel si. Jeg var i hvert fall ikke mer enn 7-8 år da denne flotte jenten fra Bjørndalsskogen danset rundt mitt hjerte.

Elisabeth het hun. Hun satt rett foran meg i klasserommet med sitt lange lyse hår - snudde seg nå og da med sitt fortryllende smil og nydelige knallblå øyne. Det mamma fortalte om prinsesser i eventyrene; det var faktisk sant.

Jeg husker at jeg gikk rundt og skrev E-er overalt. E for Elisabeth. Men, liten som jeg var, så turte jeg selvsagt ikke å bekjentgjøre denne forelskelsen for noen. En E her og der fikk holde. Tror noen av jentene i klassen mistenkte hva disse E-ene kunne være. Men jeg holdt kortene tett til brystet.

Dette var omtrent samtidig som da jeg oppdaget engelsk fotball. Jeg visste at noen av kompisene mine allerede var oppslukt i de ovenfornevnte lagene, og underbevisstheten min jobbet antakelig med å finne mitt eget lag blant alle de andre klubbene. 

Jeg husker at jeg så gjennom tabellene i mandagsutgaven av Bergens Tidende. Det var 1. divisjon og 2. divisjon de spanderte trykksverte på i avisen den gangen. Ingen liga-sponsorer eller kjøpelag av noe særlig slag. Bare ekte fotball. Vi snakker sent på syttitallet, må vite. Det tok selvsagt ikke lange tiden før jeg oppdaget at Everton var eneste laget som begynte på forbokstaven E.

Det ble naturlig nok en umiddelbar match, selv om laget ikke innehadde all verden med poeng. Det var sekundært. Selvsagt måtte det bli Everton.

Enda en god grunn til å skrive E-er i håndflaten min. Elisabeth og Everton. Mine valg her i livet. Tenkte jeg. Åtte år gammel. Eneste laget i England på bokstaven E, og eneste jenten i verden som betydde noe med samme bokstav i front. At mamma het det samme ble en herlig bonus.

(Da BT på tampen av sesongen trykket tabellene til 3. og 4. divisjon, så oppdaget jeg at også laget Exeter finnes på balløyen. Så jeg har hatt et lite øye til dem, så klart)

Kjærligheten til den lyshårede skjønnheten forsvant. Egentlig hardt og brutalt, da hun flyttet langt bort i tredje klasse. Men tilbake hadde jeg Everton. Den kjærligheten skulle bli evigvarende. Og tilsynelatende sterkere og sterkere.

Nå var det jo ikke så mye å hente rent resultatmessig, for Everton på begynnelsen av åttitallet. I ettertid har jeg skjønt at jeg også har sansen for underdogs i alle mulige sammenhenger. Så at det ofte ble en kamp mot nedrykk, se det var bare fascinerende. Og like morsomt var det hver gang de unngikk å havne på undersiden av denne feite, svarte streken nederst på BTs tabell i mandagsutgaven. 

Den gangen for førti år siden var det ikke gitt hvem som skulle kjempe i toppen. Plutselig begynte Everton å vinne, og i 84/85-sesongen tok de like godt gullet hjem til Goodison Park. For en lykke det var for fjortisen Yngve den gangen. Mitt vesle Everton tok verden med storm, og gjentok bragden i 1986/87. Vi vant Europacupen. Vi var verdens beste fotballag. 

Jo. Vi var det.

Elisabeth vet jeg faktisk ikke hvordan det gikk med. Men Everton er jeg i hvert fall «gift» med den dag i dag.

Sånn på ekte er jeg gift med min kjære Kjersti. På én måte er jeg glad for at jeg ikke traff min kone som liten. For det det er bare ett lag i England som begynner på bokstaven K.

Og det er Kidderminster.

_____

(Denne kommentaren sto første gang på trykk i Askøymagasinet i 2016)