De svakeste burde vært skånet for dette

Det er en lettelse å ikke være i kommunedirektørens sko akkurat nå. Økonomien er blant de svakeste i landet, og jobben hans er å sørge for at regnskapet går i balanse. Det betyr ett eneste nådeløst utgangspunkt: Alt som ikke er lovpålagt, må vurderes kuttet.

Det er i et slikt regnestykke at Mandagsklubben i Florvåg havner i faresonen. Et unikt og uvurderlig tilbud for personer med psykisk utviklingshemming – mennesker som ofte lever med ekstra sårbarhet, begrenset sosialt nettverk og behov for trygghet og fellesskap som mange av oss tar for gitt.

Askøy24 skrev om klubben i forrige uke.

Klubben er et ukentlig høydepunkt for dem som kanskje ikke har så mange andre. Et lyspunkt i hverdagen. Og nå har de fått beskjed om at det vurderes lagt ned. Det gir følelsesmessige utbrudd som er vanskelig å ikke bli påvirket av. 

Jeg er ganske sikker på at også kommunedirektør Forthun senker blikket innimellom regnearkene sine når han tar av seg hatten han har på seg i sitt embete.  

Formelt sett er det selvsagt «lov» å fremme et slikt forslag. Det er ingen rettighet nedfelt i lovverket å få gå på Mandagsklubben for psykisk utviklingshemmede i Askøy kommune. Men det vi burde spørre oss om i denne sammenheng, er ikke hva som er lov å foreslå som kutt i budsjettsammenheng – men hva som er riktig å gjøre.

For vi vet alle - allerede før saken er behandlet - hvordan dette kommer til å ende. Det finnes ikke én eneste politiker i Askøys kommunestyre som vil stå opp og forsvare nedleggelse av Mandagsklubben. Det kommer ikke til å skje. 

Så hvorfor lar vi det da likevel skje – altså, at det foreslås?

Hvorfor skal mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser og deres familier måtte ligge våkne og bekymre seg for en trussel som politikerne allerede vet de ikke vil gjennomføre? Hvorfor skal kommunedirektøren gjemme seg bak teknikaliteter og fraskrive seg ansvar, når det er åpenbart at forslaget vil bli nedstemt?

Jeg sliter med å godta at det «bare er sånn det er». Det burde vært unngått, på en eller annen måte. 

Det samme gjelder prosjektet Flere farger – et av de mest inspirerende, inkluderende og deiligste kulturtiltakene som finnes for integrering og fellesskap. Et opplegg som bygger broer, ikke bare mellom kulturer, men mellom mennesker. Hvis du som politiker mener at det er dette som må vekk for å redde kommuneøkonomien, da må du gjerne forklare oss hvordan du mener fremtiden på Askøy skal se ut.

Og når vi først er inne på forslag som burde vært luket bort med en gang: Å fryse sosialhjelpsatsene er et forslag så virkelighetsfjernt at det nesten ikke lar seg kommentere uten å heve stemmen. Men som vi vet, så kommer ikke sosialhjelpsmottakerne til å stå utenfor rådhuset med bannere og slagord. Disse aller fattigste av oss har i praksis ikke en reell stemme i det hele tatt. 

Skal det virkelig være slik at det er de som har aller minst å leve for, som må ta støyten for at kommunen har kjørt seg fast økonomisk? Det minste vi kunne forvente, var at de aller svakeste ble spart for unødig uro. For selv om forslagene aldri blir vedtatt, setter de dype spor. 

Og når vi vet at enkelte forslag aldri kommer til å få politisk flertall: Finnes det da ingen mulighet for at politikerne, på et tidligere stadium, kunne signalisert hva som uansett ikke er aktuelt å kutte – slik at de aller svakeste slipper å være brikker i et spill de aldri skulle vært en del av? Kan man klare dette ved neste korsvei, mon?

Jeg bare spør. Jeg har dessverre ikke så veldig gode forslag til hvordan det kan gjøres rent teknisk, men innrømmer glatt at jeg sitter med en vond smak i munnen på vegne av de aller svakeste i vår andedam her på Askøy. Det er derfor disse linjer skrives. 

Joda, jeg vet det er lett å sitte på utsiden og kritisere. Å peke på hva som ikke bør kuttes, uten å vise til alternativer. Og nei – jeg misunner ingen lokalpolitikere de tøffe valgene som må tas. 

Men da må vi også minne om hva kommunestyret faktisk har prioritert de siste årene: Å fjerne og unngå eiendomsskatten for dem som har mest. Inntekter som Askøy altså har sagt nei til, som en av svært få kommuner i Norge. 

Når man i gode år sørget for å skjerme formuene til de som har mest, bør man ikke i dårlige tider sende regningen til dem som har minst.