Når vinden puster deg i nakken

“ - Hun har ikke kommet hjem, sa Tord. Det var noe med måten han sa det på som føltes så endelig, tenkte hun. Som om Ada Rosendal hadde forduftet fra jordens overflate og aldri ville komme tilbake.”

Ada Rosendal har vært med å arrangere en stor konferanse på Sola strandhotell, men dukker ikke opp til konferansens siste dag. Hvor har hun dratt og hvorfor? Kan det ha noe med trusselbrevene å gjøre? 

Blant «fiffen» i Stavanger, som Rosendal er en del av, viser det seg at mange har noe å skjule. Fasader slår sprekker når politiet dukker opp og pirker i den tilsynelatende vellykketheten.

Det er et rikt persongalleri i denne debuten, mennesker og handlinger veves inn i hverandre. 

Tettest kommer vi på etterforskerne Martha og Erik. Det er første gang de skal samarbeide. Vi blir kjent med dem samtidig som relasjonen mellom dem vokser fram. Der Martha er egenrådig, utålmodig og går egne veier, er Erik mer opptatt av å holde seg til reglene og ikke gjøre noe overilt. 

De er begge nysgjerrige og villige til å strekke seg langt for å samle løse tråder i etterforskningen. Måten Nygaard bygger karakterer på gjør at det føles personlig, at vi kommer nær gjennom et billedlig og sanselig språk. 

Når de samtaler med folk på bygda, er det noe bruk av dialekt, det må forfatteren gjerne gjøre mer av, synes jeg.

Jærens storslåtte natur der vinden hvisker og lokker oss mot strender, svaberg og farer er fremtredende. Naturskildringene gjør at det er lett å tenke på både nøkken og havfruer, de kan dra oss ned i dypere vann. 

Det gjør også Kaja Nygaard i måten hun deler inn boka på, et smart grep. Et vestlandsk guffent desembervær på boksidene gjør at du vil trekke et pledd rundt deg. Det gjør du lurt i, for husk at vinden kan puste deg i nakken. 

Kaja Nygaards debutbok gav meg en god leseopplevelse der jeg fikk tid til å spekulere litt selv. 

Regner med at jeg må vente en stund for å bli bedre kjent med Martha og Erik, men jeg gleder meg til fortsettelsen. Blir de et skikkelig radarpar?